Mine foreldre vokste opp i en tid da det var viktig å ta vare på det meste. Alt kunne gjøres om eller gjenbrukes senere. Deres generasjon og generasjonene før dem, var mer bevisst på å ta vare på det de hadde. De så på tingene på en helt annen måte enn vi gjør i dag. Og nå skulle vi altså i gang med å rydde i et helt liv. Mine foreldres lange ekteskap.
Livet som mor og far hadde bygd opp fra skratch. Det var da vi innså at det skulle vært gjort for mange tiår siden. Ryddeprosessen var en ting, men vi skulle også forholde oss til alle minnene som dukket opp. Vi har enda ikke gått gjennom alle bildene eller papirene vi fant. De ligger godt forvart hos min søster.
På nyåret 2019 falt mor og pådro seg dobbeltsidig bekkenbrudd.
Hun kom til Aker og var der til observasjon noen uker. Den minste lille bevegelse bød på store smerter. Derfor ble hun sittende i rullestol de første ukene. Vi ga streng beskjed til personalet om at der skulle hun ikke bli sittende. Hun skulle opp og gå fortest mulig. Det gikk sakte, men sikkert fremover. Det var nok da hun innså at hun måtte akseptere situasjonen om at hun aldri kom hjem igjen. Det var trist, men allikevel godt for alle parter. Mor var en kort tur innom Ryen Helsehus før hun fikk fast plass på Furusethjemmet. Et, i mine øyne, mørkt og trist sted. Det viktigste var at hun trivdes og fikk venner.
Verken barn eller barnebarn ønsket å overta leiligheten på Trasop. Vi kommer nok aldri til å finne en leilighet med en like flott beliggenhet igjen. Før sommerferien begynte vi så smått å snakke om å selge. Først på høsten gjorde vi alvor av det. Vi begynte med å gå gjennom alt, både det vi kunne se og det som var stuet vekk i skap og skuffer. For ikke å snakke om alt i kjelleren. Hva kunne gis bort, og hva skulle kastes. Det er ikke mye mor får plass til i det bitte lille rommet hun har fått tildelt på sykehjemmet, men jaggu visste hun godt hva hun ville ha. Selvfølgelig fordelte vi arvestykker oss imellom. Til slutt kunne barnebarna ta ut det de ønsket å ta vare på av minner. Det var da vi oppdaget at vi hadde en kjempejobb foran oss.
På et eller annet tidspunkt hadde alle tingene tatt fullstendig over kontrollen. Det er nok ikke ryddet bort eller kaste stort på de nesten 64 årene de bodde på Trasop. I kjelleren fant vi klær hengt bort i provisoriske «klesskap» Klær som hun og far ikke har brukt på mange, mange år. På hyller og i skap lå bøker stuet vekk. Det luktet innestengt kjeller av nesten alt. Det meste av bøkene ble gitt bort. Jeg beholdt alle Jo Nesbø bøkene. De bøkene jeg helst ville ha var
Alt ble sortert etter alle kunstens regler. Over alt stod esker og poser stablet opp ad vegger og rundt på gulvene. Fullpakkede til randen. En av oss var smart og tok med vannfast tusj, da fikk vi bedre oversikt over hvilke esker som skulle leveres hvor. Da det ikke var plass til flere esker inne, ble også garasjen tatt i bruk for oppbevaring. Alle bar vi esker og «småting» til det verket i armene. Brodern og Morten bar blytunge esker og møbler ut i garasjen. Fra garasjen til bilen for videre avlevering på gjenbruksstasjon eller Fretex.
Mor ønsket ikke å være med på ryddeprosessen og det var nok like greit. Mor og far kjøpte leiligheten i 1955 tror jeg det var, og bodde der helt til det siste. Etter et så langt samliv, er det bedre å huske det slik det var.
Selv begynte jeg rydde/kasteprosessen for flere år siden. Den gangen som nå, kaller jeg det «å rydde med Feng Shui». Noe ble kastet og litt nytt kjøpt inn. Så stagnerte det helt.
Nå gikk jeg hardt til verks. Stod på hodet oppi egne esker og kasser, og la alt jeg fant i hauger på gulvet. Kastes, gis bort, beholdes. I sommer ga jeg bort kjøleskapet og noen møbler jeg ikke hadde plass til. Jeg er i tenkeboksen om jeg skal selge spisebordet mitt. Det er rundt og passer egentlig veldig godt der det står. Jeg har også en sovesofa på ene soverommet som jeg ikke trenger likevel. Impulskjøp kalles det visst. Det kommer nok på finn en dag. I skapet henger det klær jeg ikke lenger kan bruke. Hvorfor? Tja, si det 😉
Hvem vet, kanskje kommer det et blogginnlegg om min store ryddeprosess også. Nå som jeg først er i gang, kan jeg jo bare fortsette. Jeg er faktisk rundet de sytti, så det er på tide at jeg rydder i et helt liv. Mitt eget.
Du kan lese litt om mine barndomsminner her