Mine foreldre vokste opp i en tid da det var viktig å ta vare på det meste. Alt kunne gjøres om eller gjennbrukes senere. Deres generasjon og generasjonene før dem, var mer bevisst på å ta vare på det de hadde. De så på tingene på en helt annen måte enn vi gjør i dag.
Og nå skulle vi altså i gang med å rydde i et helt liv. Livet som mor og far hadde bygd opp fra scratch. Det var da vi innså at det skulle vært gjort for mange tiår siden. Ryddeprosessen var en ting, men vi skulle også forholde oss til alle minnene som dukket opp. Vi har enda ikke gått gjennom alle bildene eller papirene vi fant. De ligger godt forvart hos min søster.
På nyåret 2019 falt mor og pådro seg dobbeltsidig bekkenbrudd.
Hun kom til Aker og var der til observasjon noen uker. Den minste lille bevegelse bød på store smerter. Derfor ble hun sittende i rullestol de første ukene. Vi ga streng beskjed til personalet om at der skulle hun ikke bli sittende. Hun skulle opp og gå fortest mulig. Det gikk sakte, men sikkert fremover. Det var nok da hun innså at hun måtte akseptere situasjonen om at hun aldri kom hjem igjen. Det var trist, men allikevel godt for alle parter. Mor var en kort tur innom Ryen Helsehus før hun fikk fast plass på Furusethjemmet. Et, i mine øyne, mørkt og trist sted.
Hverken barn eller barneban ønsket å overta leiligheten på Trasop. Vi kommer nok aldri til å finne en leilighet med en like flott beliggenhet igjen. Før sommerferien begynte vi så smått å snakke om å selge. Først på høsten gjorde vi alvor av det. Vi begynte med å gå gjennom alt, både det vi kunne se og det som var stuet vekk i skap og skuffer. For ikke å snakke om alt i kjelleren. Hva som kunne gis bort, og hva som skulle kastes. Selv om det ikke er mye mor får plass til på det bitte lille rommet hun disponerer, visste hun godt hva hun ville ha. Selvfølgelig fordelte vi arvestykker oss i mellom. Til slutt kunne barnebarna ta ut det de ønsket å ta vare på av minner.
Det var da vi oppdaget at vi hadde en kjempejobb forran oss. På et eller annet tidspungt hadde alle tingene tatt fullstendig over kontrollen. Det er nok ikke ryddet bort eller kaste stort på de nesten 64 årene de bodde på Trasop. I kjelleren fant vi klær hengt bort i provisoriske "klesskap" Klær som hun og far ikke har brukt på mange, mange år. På hyller og i skap lå bøker stuet vekk. Det luktet innestengt kjeller av nesten alt. Det meste av bøkene ble gitt bort. Jeg beholdt alle Jo Nesbø bøkene.
Alt ble sortert etter alle kunstens regler. Over alt stod esker og poser stablet opp ad vegger og rundt på gulvene. Fullpakkede til randen. En av oss var smart og tok med vannfast tusj, da fikk vi bedre oversikt over hvilke esker som skulle leveres hvor. Da det ikke var plass til flere esker inne, ble også garasjen tatt i bruk for oppbevaring. Alle bar vi esker og "småting" til det verket i armene. Brodern og Morten bar blytunge esker og møbler ut i garasjen. Fra garasjen til bilen for videre avlevering på gjennbruksstasjon eller Fretex.
Mor ønsket ikke å være med på ryddeprosessen og det var nok like greit. Etter et så langt samliv, er det bedre å huske slik det var fra begynnelsen, ikke slik det ble på slutten.
Selv begynte jeg rydde/kasteprosessen for flere år siden. Den gangen som nå, kaller jeg det "å rydde med Feng Shui". Noe ble kastet og litt nytt kjøpt inn. Så stagnerte det helt.
Nå mener jeg alvor. Tross alt blir jeg sytti år, da er det vel på høy tid at jeg tar annsvar for mitt eget rot før jeg dør. I sommer ga jeg bort kjøleskapet og noen møbler. Noe ble også solgt. Før jul selger jeg en sofa og antagelig et rundt spisebord i furu heltre med 6 stoler på Finn.no. I skapet henger det klær jeg ikke lenger kan bruke. Hvorfor? Tja, si det 😉 Det blir nok mange turer til Fretexboksene.
Å kaste er absolutt sistevalget.
Min store ryddeprosess blir det et eget blogginnlegg om senere.
Du kan lese mer om mine barndomsminner her