Det var en gang et Ord. Et ensomt lite Ord som ønsket seg så inderlig søsken. Fettere og kusiner, tanter og onkler. Og om det også kunne finne besteforeldre, ja da var hele dets verden fullkommen.
Ingen ting annet betydde noe, så det lille Ordet dro ut i verden for å finne sin ordfamilie. Ferden gikk over de høyeste fjell og ned i de dypeste daler uten at det fant likesinnede.
Ordet tviholdt på drømmen. Det visste at der ute et sted, lå en annen virkelighet og ventet. Kunne det bare finne veien ut av tåkehavet.
Det lille Ordet lette på bakken og oppe i trærne. Det spurte dyrene og fuglene til råds. Det spurte barna om råd. Ingen kunne hjelpe og tåken forble like ugjennomtrengelig.
Utslitt vandret det Lille Ordet inn i en nesten utdødd by. Og der, under over alle undre, satt to ord på en trapp og pratet. Det ene var et Mellomstort Ord, det andre var et Stort Ord. Der og da slo de seg sammen og ble tre. Det første lille Ordet hadde endelig fått søsken. Langt, langt borte finnes et stort fjell med overflod av ord og setninger i alle sjangere.
Dit ville de tre søsknene dra for å slå seg sammen med resten av ordfamilien. Tenk om de endelig kunne formere seg. Bli mange tusen ord mellom to tykke permer.
På sin vei mot fjellet, fulgte de et godt opptråkket sti. Da de nærmet seg målet, hørte de brølet fra fossen komme rullende som torden mot dem. Det første lille Ordet grøsset. Sagnet sa at det bodde et troll under broa. Et troll som spiste alle ordene som kom i dets vei. Det hele så virkelig håpløst ut. Det var den samme broa de tre søsknene måtte over.
Tiden var i ferd med å renne ut. De måtte over og det raskt, før Skrivesperretrollet oppdaget dem. For det var det han het. Skrivesperre. Det tryggeste var om de kunne liste seg over, en og en. Men nei, det var allerede for sent. De kunne høre Skrivesperretrollet brøle forventningsfullt. Det ventet på dem under brua.
Den som skulle gå over brua først, var det Store Ordet.
— Kjære Skrivesperretrollet. Slipp meg forbi så jeg kan finne igjen ordene.
— Ække intressert brøla Skrivesperretrollet og stanget det Store Ordet utfor fossen.
Så skulle det Mellomstore Ordet prøve seg.
— Kjære Skrivesperretrollet. Slipp meg forbi så jeg kan finne igjen ordene.
— Ække intressert brøla Skrivesperretrollet nok en gang og stanget det mellomstore Ordet ut i fossen.
Column 1
Nå var det kun det første Lille Ordet igjen. Tiden var kommet, det måtte finne en måte å komme seg trygt over.
— Kjære Skrivesperretrollet. Slipp meg forbi så jeg kan finne igjen ordene.
— Ække interessert skrek skrivesperretrollet. Nå var han blitt mektig irritert og skulle til å stange det første lille Ordet utfor fossen.
— Slipper du meg forbi, sa det første lille Ordet, lover jeg å finne alle ordene og sette dem sammen til et spennende eventyr om deg. Skrivesperretrollet tenkte seg om både vel og lenge. Tilslutt sa han:
— Ja vel, så gå da. Finn alle ordene. Gjør dere store og fete. Former dere og sett ordene sammen til setninger. Når dere kommer tilbake skal du lese den for meg.
— Jaaaa jublet det første lille Ordet og trippet glad og fornøyd over broa.
Derfra vandret det første lille Ordet hele veien opp til slektningene sine høyt oppe i fjellsiden. Der gjorde alle ordene seg tykke og fete. De formerte seg i voldsom fart og ble tilslutt over tjue tusen ord. Kjempestolte av egne prestasjoner så ordene frem til å presentere seg for redaktører i landets største forlag. For ordene lengtet etter å komme ut til folket.
Tidlig på høsten gikk alle ordene, store som små, unge og gamle, i samlet tropp ned fra fjellet. Selvfølgelig måtte de over broa der Skrivesperretrollet lå og ventet. Vel nede, tok de rennefart og i samlet tropp stanget de Skrivesperretrollet utfor fossen.
Siden har ingen sett eller hørt noe fra Skrivesperretrollet. Nå kunne jeg jo si at ordene levde lykkelige sammen alle sine dager, men er det noe moro a?
ORD MÅ SKRIVES * ORD MÅ LESES * ORD MÅ ELSKES
ELLERS DØR DE