Mitt Filosofiske Hjørne

CRACK IN MY WALL

(5 august 2016)

For litt siden kom kreften dundrene ned i hodet på meg. Som et takras, utløst av ord, holdt det på å begrave meg levende. 

Ord slo sprekker i den harde fasaden. Grunnmuren knaka og ristet, veggene skalv og slo sprekker. Fasaden, som egentlig skulle være sterk og ulastelig, skalv på sine grunnvoller. Det føltes som om jeg ble vrengt, inside out. Det knaker i fundamentet. Det knaker og rister. Hele huset svaier, svimmel. 

En sten faller, så en til, Stillhet. Huset sender sine jamrende bønner opp mot himmelen. La meg være. Redd meg. Enda en sten faller, så en til. Huset jamrer igjen. Skjelver av redsel. Knaker i alle lemmer. Store sprekker blir større. Føler meg gammel og forlatt. Eldgammel. 

Stillhet……Så faller taket i hodet på meg. Begraver meg levende i en tykk tåke av betong og støv. Jeg sender mine stille bønner ut i verden. Finn meg….Snakk til meg…..Hjelp meg……Redd meg. 

Så kollapser jeg også. Svarte tanker, tårer lager dammer i støvet rundt meg. Murpussen tørster, drikker grådig av dammene. Må finne veien ut av kaoset. Lungene verker. Pust. Pust. Ren luft. Helbredende luft. Tenk. Tenk. Veien ut, ut i lyset, ut i solen. Må finne friske, helbredende ord. Snakk pent til meg nå, ikke vent til jeg er død. Kan huset igjen stå støtt mot harde tidevannsbølger?

lørdag 19 november   tidlig morgen satt jeg å lyttet til Leonard Cohens musikk på u-tube. Da kom ordene jeg virkelig trengte. En bitte liten, kanskje unnselig strofe, i sangen ANTHEM som holdt på å gå meg hus forbi. Og herved gir jeg di videre til den som leser her. Kanskje akkurat du trenger di, slik som jeg gjorde.  Ordene er såre enkle, men du verden så store og betydelige. 

 

Ring the bells that still can ring.         The is a crack in everything.
Forget your perfect offerings.             That´s how the light get in. 

Fredsdue