“Ække interessert” er svaret jeg får. Slik begynner en lang dialog med min indre kritiker.
Hodet er tomt for ideer.
Skrivesperra er et faktum…
Fortvilet spør jeg for ørtende gang hvorfor de små grå ikke vil være med på ordleken. Jeg sitter med fingrene på tastaturet uten å få ned et eneste ord. Ikke en stavelse. Hodet er helt tomt. Ideer som før kom uten at jeg behøvde å tenke, er totalt fraværende. Jeg prøver å snakke fornuft med med min indre kritiker.
Før var de små grå virkelig aktive. Jeg så dem som små, runde og høyst levende ulldotter som hoppet og spratt omkring inne i hodet mitt. De elsket å gjøre ablegøyer med ord. Lange fangarmer skjøt ut fra de små skrottene og grep fatt i ordene etterhvert som de suste forbi.
Hvem de små grå er? Hjernecellene selvfølgelig.
Det var sjelden et eneste et glapp ut av de faste grepene. Det var den gangen ordene kom før de var tenkt. Det var den gangen jeg hadde en fantastisk fantasi
Nå ser jeg dem som små, grå innskrumpede og unnselige skapninger. Fargeløse. Uten liv og fantasi. De sa bare plutselig god natt og ble borte. Siden har jeg ikke sett stort til dem. Uten å vise ansikt, ligger de bare der og venter nede i mørket. Den eneste ordene jeg hører er «Gi opp, du finner aldri tilbake til ordene så du kan like godt slutte å lete».
Det er stemmen til min indre kritiker.
Dermed forsvant kreativiteten og fantasien. Alt forsvant ned i en bunnløs avgrunn, fylt med svart, klissete tjære. Min indre kritiker har mange ansikter. Stort sett er det likegladhet eller giddaløshet.
Om sant skal sies, unnslipper nok en og annen bitte liten idebit, eller et unselig lite ord tjærens klissete grep. Det er bare det at et sekund er alt jeg får, før mørket senker seg igjen.
Jeg ligger på sofaen og hører det snakkes om kommende vintersport på tv. Skiskyting. Bilder kommer inn i hodet mitt. Bilder der jeg plaffer løs på disse små grå som ikke vil samarbeide. En herlig tanke spør du meg. Hvilket ansikt vil den vise neste gang jeg har en dialog med min indre kritiker?
Enda en gang spør jeg om vi kan samarbeide. Vi får det helt sikkert til denne gangen. Jeg er den fødte optimist. Balansere mellom å ville for mye eller for lite. Legge planer kan vi da få til, spør jeg fortvilet.
Samarbeide?
Hva i himmelens navn er det for noe? Nei du, ikke no samarbeid her i gården nei.
Hva med en ordlek? Vi kan lage rimord. Det er vel morsomt.
Blææææ er alt jeg får til svar.
Lys sendes ned i avgrunnen. Jeg bønnfaller og ber. Gir dem masse god, sunn og næringsrik mat. Ekstra vitaminer og gode musikkopplevelser.
Meditasjon.
Jeg gir dem inspirerende ord fra bøker. Jeg gir dem god frisk eksosluft, parfymert med diesel og bensin.
Det eneste jeg ikke har gjort er å lese høyt for dem. Aha, kanskje det blir neste skritt å ta? Høre meg selv lese høyt fra en bok. Lese høyt for at mine små grå skal våkne opp fra dvalen de befinner seg i og begynne å leve igjen? Kanskje ikke så dumt å høre sin egen stemme av og til?
Jepp, det skal jammen prøves. Nå er jeg desperat og åpen for det meste.
En bitte liten ide unnslipper tjæren med et svupp. Fisketur i ordlek? Må jeg på fisketur i ordlek? Hvordan i alle dager gjør jeg det? Fisken biter på agnet som er festet på kroken.
Hva om det ikke er de små grå som skal bite på agnet?
Kanskje må jeg begynne å se etter svar et helt annet sted? Jeg vet jo årsaken til skrivesperren. Angripe problemet fra en annen synsvinkel så å si.
Er mine mål med skrivinga de samme nå, som de var før?
Mål? Har jeg i det hele tatt satt meg noen mål med skrivinga mi?