“Ærke interessert” er svaret jeg får når jeg for ørtende gang spør hvorfor de små grå ikke vil være med på ordleken. I høst har jeg sittet med fingrene på tastaturet uten å få ned et eneste ord. Ikke en stavelse. Hodet er helt tomt. Ideer som før kom uten at jeg behøvde å tenke er totalt fraværende.
Før var de små grå virkelig aktive. Jeg så dem som små, runde og høyst levende ulldotter som hoppet og spratt omkring inne i hodet mitt. De elsket å gjøre ablegøyer med ord. Lange fangarmer skjøt ut fra de små skrottene og grep fatt i ordene etterhvert som de suste forbi.
Det var sjelden et eneste et glapp ut av de faste grepene.
Nå ser jeg dem som små, grå innskrumpede og unnselige skapninger. Fargeløse. Uten liv og fantasi. De sa bare plutselig god natt og ble borte. Siden har jeg ikke sett stort til dem.
Dermed forsvant kreativiteten og fantasien. Det føles som om alt forsvant ned i en bunnløs avgrunn, fylt med svart, klissete tjære.
Om sant skal sies, unnslipper nok en og annen bitte liten idebit tjærens klissete grep. Det er bare det at et sekund er alt jeg får, før mørket senker seg igjen.
Jeg ligger på sofaen og hører det snakkes om kommende vintersport på tv. Skiskyting. Bilder kommer inn i hodet mitt. Bilder der jeg plaffer løs på disse små grå som ikke vil samarbeide. En herlig tanke spør du meg.
Enda en gang spør jeg om vi kan samarbeide. Vi får det helt sikkert til denne gangen. Jeg er den fødte optimist.
Samarbeide?
Hva i himmelens navn er det for noe? Nei du, ikke no samarbeid her i gården nei.
Hva med en ordlek? Rimeord? Blææææ er alt jeg får til svar.
Lys sendes ned i avgrunnen. Jeg bønnfaller og ber. Gir dem masse god, sunn og næringsrik mat. Ekstra vitaminer og gode musikkopplevelser.
Meditasjon.
Jeg gir dem inspirerende ord fra bøker. Jeg gir dem god frisk eksosluft, parfymert med diesel og bensin.
Det eneste jeg ikke har gjort er å lese høyt for dem. Aha, kanskje det blir neste skritt å ta? Høre meg selv lese høyt fra en bok. Lese høyt for at mine små grå skal våkne opp fra dvalen de befinner seg i og begynne å leve igjen? Kanskje ikke så dumt å høre sin egen stemme av og til?
Jepp, det skal jammen prøves. Nå er jeg desperat og åpen for det meste.
En bitte liten ide unnslipper tjæren med et svupp. Fisketur i ordlek? Må jeg på fisketur i ordlek? Hvordan i alle dager gjør jeg det? Fisken går jo ikke etter kroken. Den går etter agnet som er festet på kroken.
Hva om det ikke er de små grå som skal bite på kroken?
Kanskje må jeg begynne å se etter svar et helt annet sted? Jeg vet jo årsaken til skrivesperren. Angripe problemet fra en annen synsvinkel så å si.
Er mine mål med skrivinga de samme nå, som de var før?
Mål? Har jeg i det hele tatt satt meg noen mål med skrivinga mi?
Selvfølgelig har jeg det. Jeg holder jo på å skrive bok. En ekte krim. Srivingen gikk helt fint den, helt til jeg møtte veggen. Det er den jeg sliter med å komme videre med.
Skrive er ikke noe jeg bare ønsker å gjøre. Det er noe som har vært inne i meg så lenge jeg kan huske. Spørsmålet er ganske enkelt. Hvorfor føler jeg meg uinspirert til å skrive nå? I dag?
Er det galt at jeg ønsker å bli en bedre utgave av meg selv. At jeg hele tiden ønsker å utvikle meg i riktig retning? Gå fremover, finne tilbake til skrivestemmen min?
Utvikling heter det. Tiden får vise om jeg fortsetter å skrive eller om jeg gir opp.
Det er håp i hengende snøre. Da er det fortsatt håp for meg også. Så mye kan skje i 2018.
Wow. Jammen har jeg greid å skrive denne samtalen med meg selv, med en god porsjon selvironi, galgenhumor og bitte litt selvforakt.