Jeg hopper elegant over diagrammer og statistikker som sier at Norge er et av verdens rikeste land. Rikest i forhold til hva? Det ene slår det andre i hjel, selv om det handler om det samme. Ene dagen er poteter sundt, neste dag leser jeg at det er farlig for meg. Hva er riktig og hva er galt… ifølge statistikken. Akkurat det gir jeg blanke i. I følge statistikken altså. Jeg går for eksempel for sunde matvarer. Er det det som gjør at Norge er et av verdens rikeste land? Er det det jeg er takknemlig for? Er det riktig av meg å være takknemlig for det jeg, tross alt lever i overflod, når jeg vet at andre ikke har det like bra som jeg?
For meg er det viktig at jeg kan velge hva jeg vil si, hva jeg vil tenke, hva jeg vil spise og hvor jeg vil bo. Så ja, jeg er takknemlig for at jeg bor i et av verdens rikeste land. Men det er et stort MEN her også. Det er ikke alle som har det bra i Norge.
Jeg tenker skjelden eller aldri på hvor heldig jeg er som er født i Norge. Etnisk norsk som det så fint heter. Jeg gremmes. Selvfølgelig er jeg priviligert og selvfølgelig er Norge et av verdens rikeste land. Jeg kan gjøre og si ting andre ikke kan. Jeg er takknemlig for at hverdagen min stort sett er fylt med positive opplevelser. Noen oppturer og nedturer er det selvfølgelig, Om jeg snubler og faller, kan jeg få hjelp til å komme meg på bena igjen. Derfor er jeg takknemlig for at jeg er Norsk. Og jeg har det bra i livet mitt.
Det vanskeligste i livet, er faktisk å leve. Livet er en gave som skal forvaltes riktig. De fleste dagene mine er gode, men jeg kan ikke nekte for at jeg også har tunge dager. Disse opplevelsene går ikke over av seg selv. Da er det viktig å kunne se det positive i det negative. Det er livets kunstskole.
Jeg er takknemlig for hver ny morgen. Da min venninne døde av kreft, kom jeg i tanker om hvor takknemlig jeg er for livet. Hvor takknemlig jeg er fordi jeg fortsatt er frisk 9 år etter at jeg selv ble kreftsyk. Når jeg er sammen med venner og familie, passer jeg alltid på å si ”takk for en fin dag”. Det er ikke sikkert dagen var så fin for meg, men jeg sier det lell. På hjemveien ser jeg alle de små tingene som tross alt betyr aller mest og som gjorde dagen god.
Jeg er takknemlig for min sønn. Vi har gått gjennom mye i livet sammen, på godt og vondt. Vi vet hvor vi har hverandre, respekterer hverandre og stiller alltid opp for hverandre om det trengs. Under min behandling var han der alltid.
På tv ser jeg flyktninger som bor i provisoriske teltleire. De mangler mat, klær, medisiner og et trygt hjem. Alt vi setter som et minstekrav for et godt liv.
Og jeg tenker, hva kan jeg bidra med? Etter endt cellegift har jeg flere nesten ubrukte vinterklær som bare henger i skapet. Jeg får ikke dradd glidelåsen over magen lenger. De har jeg gitt bort.
Jeg er takknemlig for at jeg har en fast inntekt og kan kjøpe det jeg har bruk for. En slant i en gryte, en julegave til en som har lite, et varmt måltid til en som ikke har råd til mat.
Tankene vandrer tilbake til en iskald vintermorgen i 2017. En ung gutt satt i gangen på Oslo S og solgte
= Oslo da jeg gikk av toget på vei til jobb. Han satt der med koppen sin og tagg penger. En godt voksen, pent kledd dame gikk bort til ham og sa «hei unge mann, hvorfor sitter du her?» Resten av samtalen hørte jeg ikke, men jeg så det overraskede uttrykket i ansiktet hans da han så på damen.
Vel, de av oss som hørte spørsmålet, smilte og ristet på hodet før vi hastet videre til hvert vårt gjøremål. Så vidt jeg husker var det ingen som ga ham noen mynter. Men en ting vet jeg. Han satt nok ikke der fordi han hadde lyst, eller fordi han synes det er særlig hyggelig. Han satt der, med bøyd nakke, i håp om at snille mennesker, som deg og meg, ville slakke litt på farten og legge en slant i koppen hans, før vi haster videre hver til vårt.
Kanskje en ting å tenke på i vinterkulda?
Jeg er takknemlig for at jeg er født i Norge. Selv om det er mye ullent her også, er det tross alt verdens beste land å bo i. For de aller fleste av oss. Jeg er takknemlig for hver ny helsebringende dag, nye utfordringer og nye opplevelser jeg kan legge til i historien min.
Det føles godt å sette pris på de små tingene i livet. Et «hei, hvordan har du det i dag, eller et godt å se deg» er ord det ligger makt i.
I dag, når jeg sitter og ser tilbake på livet, ser jeg at de små gledene faktisk førte til den jeg er i dag.
Men størst av alt er jeg takknemlig for hver morgen jeg våkner og kan si ”takk for livet”