Denne historien handler om det som skjedde....
Jeg har egentlig aldri tenkt over hvor heldig jeg er som er født i en av verdens rikeste land. Jeg er virkelig heldig, for hverdagen min er stort sett spekket med positive opplevelser.
Livet er tross alt en gave som skal forvaltes riktig. Noen dager er gode, mens andre er tunge. Alle dårlige opplevelser går ikke alltid over av seg selv. Da er det viktig å kunne se det positive i det negative. Det er livets kunstskole.
Jeg er takknemlig for hver ny morgen. Da min venninne døde av kreft for noen år siden, kom jeg i tanker om hvor takknemlig jeg er for livet. Hvor takknemlig jeg er fordi jeg fortsatt er frisk 6 år etter at jeg selv ble syk. Når jeg er sammen med venner og familie, passer jeg alltid på å si ”takk for en fin dag”. Selv om den kanskje ikke var så fin.
Jeg er takknemlig for min sønn. Vi har gått gjennom mye i livet sammen, på godt og vondt. Vi vet hvor vi har hverandre, respekterer hverandre og stiller alltid opp for hverandre når det trengs. Under min behandling var han der alltid.
På tv ser jeg flyktninger som bor i provisoriske teltleire. De mangler mat, klær, medisiner og et trygt hjem. Alt vi setter som et minstekrav for et godt liv. Og jeg tenker, hva kan jeg bidra med? Etter endt cellegift har jeg flere nesten ubrukte vinterklær som bare henger i skapet. Jeg får ikke dradd glidelåsen over magen lenger. De skal gis bort.
Jeg er takknemlig for at jeg har en fast inntekt og kan kjøpe det jeg har bruk for. En slant i en gryte, en julegave til en som har lite, et varmt måltid til en som ikke har råd til mat.
Og nå får jeg dårlig samvittighet. Her om dagen gikk jeg rett forbi en som solgte =Oslo. To ganger til og med.
Tankene vandrer tilbake til en iskald vintermorgen i 2017. En ung gutt satt i gangen på Oslo S da jeg gikk av toget på vei til jobb. Han satt der med koppen sin og tagg penger. En godt voksen, pent kledd dame gikk bort til ham og sa «hei unge mann, hvorfor sitter du her?» Resten av samtalen hørte jeg ikke, men jeg så det overraskede uttrykket i ansiktet hans da han så på damen.
Vel, de av oss som hørte spørsmålet, smilte og ristet på hodet før vi hastet videre til hvert vårt gjøremål. Så vidt jeg husker var det ingen som ga ham noen mynter. Vel, han satt nok ikke der fordi han hadde lyst, eller fordi han synes det er særlig hyggelig. Han satt der, med bøyd
nakke, i håp om at snille mennesker, som deg og meg, ville slakke litt på farten og legge en slant i koppen hans, før vi haster videre hver til vårt.
Kanskje en ting å tenke på i vinterkulda?Jeg er takknemlig for at jeg er født i Norge. Selv om det er mye ullent her også, er det tross alt verdens beste land å bo i. For de aller fleste av oss. Jeg er takknemlig for hver ny helsebringende dag, nye utfordringer og nye opplevelser jeg kan legge til i historien min.
Jeg er takknemlig for hver morgen jeg våkner og kan si ”takk for livet”
Lag en fin dag