Det ble en kamp på liv og død. Min motstander er en eldre, relativt sprek dame i godt hold. Tross alderen, landet den gamle dame elegant i taket mitt, rota litt rundt men fant ikke noe av interesse. Så ble hun stående stille. Jeg kunne nesten lese tankene hennes, for like etter kom hun rett mot meg i hundre km i timen. Jeg slo etter henne, hun forandret retning i siste sekund, men snidda meg så vidt og ble borte. Det kunne lett bli et nytt mord i heimen.
Selvfølgelig ville jeg helst ha henne ut, men hun stritta hardnakket imot.
– Ut i regnet? Æru gal zzzumma hun, grov i målet. Hun lot seg absolutt ikke overtale, så jeg fant en avis og begynte å vifte henne i retning verandadøra. Den gamle dame trodde nok blomsten var blitt spikka gal, for i siste øyeblikk forandret hun retning og havnet et sted mellom pcn og veggen.
Mitt neste våpen var dusjeflaska. Men madammen lurte meg hun. Da jeg kom tilbake, var hun nemlig forsvunnet. Jaja, tenkte jeg. Hun har nok tatt til fornuft og fløyet ut, og satte meg godt til rette i sofaen. Halvannen time senere hørte jeg det igjen.
Zzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzz kom det borte fra veggen, bak pcn.
Jeg lot henne krabbe oppover veggen til hun kom til vinduskarmen. Da slo jeg til. Hun likte nok ikke boka jeg valgte, for hun zzzumma bare videre og forsvant. Så ble det stille… igjen. Fint tenkte jeg. Da traff jeg nok blink da. Zzzzzzzzzzzz fikk jeg til svar. Jaggu hadde hun greid å lure meg igjen. Dermed ble det en ny runde med dusjeflaska. Denne gangen mot en grønn plante. Damen rikket seg ikke av flekken og ikke en lyd hørtes.
Jeg hentet en avis, men damen var og ble borte vekk. Det regnet fortsatt og lufta var nok i kaldeste laget for slike bitte små gamle damer. Ikke ville hun ha sukkervannet jeg hadde satt frem i en skål heller. Som lokkemiddel, selvfølgelig. Hun ville rett og slett ikke la seg finne, og jeg ble mer og mer redd for at det ville ende med enda et mord i heimen.
Dermed tok jeg tak i kurven som planten stod i og dro den frem på gulvet. Lette etter liket bak pcn, under skrivebordet og ellers rundt på gulvet. Nope, hun var sporløst forsvunnet. Tilbake til planten og rota rundt i ”lauvverket” uten at jeg fant henne.
Hmmmmm. En merkelig lyd ved øret. Hadde aldri hatt den Tinius lyden før.
For sikkerhets skyld holdt jeg handa for øret og lyttet. Lyden var der fortsatt. Noe rørte seg i håret. Hjelp, jeg bøyde meg forover og børstet håret med andre handa. Bang sa det. Der falt vepsen på gulvet så det sang. Luringen hadde tatt tilflukt i håret mitt.
Nå hadde jeg fått nok av lurendreieren. Hentet sprayflaska som fortsatt stod på bordet og ga den en ordentlig dusj. Hun krabba for livet mot kurven, men før hun kom så langt stod jeg med boka i handa og slo til. Vepsen ble delt i to. Liket feide jeg opp i en serviett og gjemte det et sted på plenen i håp om at ingen skulle finne det.
Det var en bittersøt seier, for helst ville jeg latt henne leve.