Fatigue i seg selv er ille nok, men når det rammer hjernen er det virkelig skremmende. Jeg merket det først og fremt da korttidsminnet sviktet. Jeg var ikke i stand til å tenke klart, konsentrasjonen sviktet og jeg fikk problemer med å finne de rette ordene. Jeg merket også at jeg ble ekstremt lydsensitiv. Hjernen krympet til en inntørket rosin, godt pakket inn i bomull.
Det er det som kalles hjerne-fatigue.
Hos meg var det cellegifta som var den utløsende faktor. Selv om gifta ikke ødela hjernecellene, merket jeg fort at nettverket i hjernen ikke fungerte optimalt. Cellegift i alle former og fasonger er en traumatisk opplevelse. Ikke bare for hjernen, der deler av hjernecellene blir satt ut av funksjo. Men også for hele det fysiske nettverket.
Fatigue er den utmattende trettheten en ikke greier å hvile seg “frisk” av. Fatigue kan ikke måles med blodprøver, og kan heller ikke oppdages med røntgen. Fatigue er ikke en «enten eller,» fysisk eller psykisk tilstand.
Under og etter cellegifta, kommer kroppen i ubalanse. Hos mange kreftpasienter kommer den fysiske kroppen tilbake til normalen igjen. Hos andre blir denne ubalansen kronisk. Onkologer eller kreftsykepleiere kan ikke gi noen forklaring på hvorfor disse endringene er så omfattende hos noen og ikke hos andre. Ingen fortalte meg om senskader etter cellegifta eller hva jeg eventuelt burde gjøre for å forhindre dem.
Jeg tror selv at jeg mestret arbeidsdagen relativt greit. Inn i mellom tøyde jeg nok strikken for langt å måtte dra hjem for å hvile. Det er helt greit.Tøyde jeg ikke stikken, kom jeg aldri videre i min utrettelige «bekjempelse» av fatigue. Da får heller ikke nervecellene i hjernen de utfordringene di så sårt trenger.
Selv om gifta ikke ødela hjernecellene, tok det lang tid før jeg merket at det begynte å gå den riktige veien. Se denne videoen
Om det er bevisst eller ubevist, så er mestring for meg det jeg oppnår ved å tøye strikken for langt. Midt oppi fatigue og indre stress, får jeg altså den gode følelsen av å ha mestret noe jeg faktisk trodde var uoppnåelig for en stund siden.
En annen ting jeg har merket på egen kropp, er at fysisk aktivitet faktisk hjelper blant annet på hukommelsen. Ikke fysisk aktivitet i form av treningsstudio osv. Jeg mener tur i skogen. Nå på høsten er det masse bær å hente. Og fordi jeg ikke har lappen, går jeg hele tiden. Det har vist seg å være en helbredende faktor.
Men… etter en lang, hard arbeidsdag, orket jeg dessverre ikke så veldig mye fysisk aktivitet. Jeg tok med Luna på en kort tissetur, og laget litt middag. Var det pent vær, satt jeg ute på verandaen og slikket sol (les sov)
Jeg har greid å kjempe meg tilbake, skritt for skritt, fra en alvorlig sykdom. Det gir meg en god følelse og mer pågangsmot.
De siste årene har jeg merket at når det er snakk om hukommelsesproblemer generelt, blir det med en gang knyttet til demens. Og skal jeg være ærlig, så gjorde jeg det også. Det falt meg ikke inn at annen sykdom eller tilstand også kan føre til svekket hukommelse, endringer i minne og klar tanke. Det var først da jeg selv stod i samme situasjon at jeg skjønte det. At det skjedde en forandring i hjernen under cellegifta har jeg selv kjent på kroppen. At dette holdes hemmelig for “pasienten” har jeg også erfart.
At det ikke er noe jeg kan gjøre for å bedre situasjonen? Vel, det siste året har jeg brukt hukommelsesspill som jeg har funnet på nettet. Om det hjelper? Tja, selv om korttidshukommelsen fortsatt er “elendig”, så ja, jeg tror faktisk det. I min frustrasjon fant jeg faktisk en video for mange år siden. Ganske artig om jeg skal si det selv.
Se den her
Og så skriver jeg litt da, det hjelper det også.
En dag kom jeg over denne interessante artikkelen om hvor Dette tror jeg virkelig på. Jeg kan også anbefale kraniosakralterapi. Jeg har prøvd det for mange år siden, og tenker å prøve det igjen for å se om det kan gjøre bedre det gifta har “ødelagt”
Les hvordan pusten kan påvirke hjernen