Alt var vel og bra i flere måneder. Vi hadde det supert både to og firbent. Men etterhvert begynte hun å bli sur og grinete på andre hunder. Ville ikke hilse og var det noen som kom for nære kunne hun glefse. Men mot alle tobeinte var hun blid som en solstråle. 

Så begynte ting å skje . Over tid begynte jeg å observere hud og pelsforandringer. Det begynte med små, mørke ringer på ryggen. Disse ble raskt større og spredte seg ned over sidene. Hud og pels begynte å få en kraftig fargeforandring. Da jeg oppdaget at de svarte “riskornene” mot huden var døde hårrøtter, ble jeg engstelig for alvor. Tilslutt kunne jeg bare nappe ut store pelsdotter.
I og med at hun hadde gått gjennom en stor operasjon noen måneder tidligere, ville jeg sjekke om hormonene var kommet i ubalanse etter operasjonen. Det var meningen at prøvene skulle tas i desember, men på grunn av egen sykdom måtte jeg utsette det.

Febr 2017 på kvelden tok jeg med Luna for å ta blodprøven. Jeg var som vanlig veldig sliten etter jobb, men regnet med at det ville gå raskt. Det var uventet mange pasienter på venteværelset, så det tok tid før jeg endelig kom frem til sekretæren i skranken. 

Ny ventetid. Nesten 1 time. Så ble vi hentet inn og etterlatt på et lite kontor. Dyrepasseren gjorde i stand og tok blodprøve. Ny venting…

Etter en stund kom en veterinær inn og nærmest ga meg kjeft fordi jeg ikke hadde kommet før. Hun hadde nemlig gjort i stand rekvisisjonen i desember og forventet at jeg skulle komme raskt. Jeg prøvde igjen å forklare at jeg ikke kom pga egen sykdom.

Tilslutt slengte hun nærmest ut at hun synes det var helt vanvittig å betale 3000.- kroner for å sende thyreoideaprøver til Tyskland for analyse.  Det var da jeg fikk sjokk. Forferdet sa jeg at “koster det så mye, det har jeg ikke råd til. Da får vi glemme hele greia». Så forsvant hun. En god stund etter, kom hun tilbake. Hun hadde da snakket med en annen dyrlege og de var blitt enige om at blodprøvene skulle sendes. At jeg akkurat hadde fortalt at jeg ikke hadde råd til å betale så mye, gikk henne hus forbi.

I det jeg var på vei ut døra, kom hun med svar fra flere blodprøver jeg ikke hadde bedt om, samt urinprøve svarene jeg hadde bedt om.

Da jeg kom til skranken sa jeg at jeg ikke hadde 3000.- kr å betale. Det meste jeg hadde var 2000.- og det var det. Etter at jeg hadde betalt, fikk jeg igjen beskjed om å vente. Hun måtte spørre veterinæren hvordan hun skulle forholde seg til det at jeg ikke kunne betale alt med en gang.

Da hadde jeg vert der i over tre timer og var totalt utkjørt. Hadde jeg ikke gått ville nok dyreklinikken fått en tobeint pasient også.  

En kollega på jobben tipset meg om at de analyserer thyriodea-prøver bl.a. på veterinær høyskolen i Oslo. Selvfølgelig ringte jeg sporentraks for å forhøre meg bl.a. om pris. De tok under halvparten av prisen.

Det ble mye ringing frem og tilbake, men jeg fikk nå gitt streng beskjed om at prøven skulle sendes til Veterinærhøyskolen og IKKE til Tyskland. Prøvesvar på thyreoidea fikk jeg på e-post relativt raskt. De ble ikke sendt til veterinærhøyskolen som jeg ba om. Neida, di ble sendt til Tyskland.
Jeg ble ganske oppgitt, så ble jeg forbannet og sendte en skriftlig klage.

Jeg hadde allerede bestilt ny time hos hudspesialisten, men jeg hadde ikke råd til å betale begge deler. Enten hudspesialisten eller å betale det jeg skylte for blodprøven. Vedkommende jeg snakket med i telefonen sa at hun selv hadde vert med å pakke og sende prøven avgårde. Til Tyskland. Hun fortalte også at det ikke var noe å betale. Det ble altså resultatet av klagen.

Om jeg fikk en unnskyldning denne gangen? Selvfølgelig ikke.

Mange undersøkelser og blodprøver senere var beskjeden klinkende klar. Ingen skjønte hvorfor hun fikk fargeforandringer i hud og pels. Ei heller hvorfor pelsen falt av i floker. Flere dyre undersøkelser ble foreslått. Vel, jeg skjønte fort at der var det ikke mer å hente. Jeg måtte finne på noe annet.

Noen dager etter bestilte jeg time hos Hilde Antonsen, en veterinær som jobber med alternativ behandling på hest og hund.