Hjelp…. jeg har fått en pitbulldinosaurstorpuddelvalp i hus. Nåja, rett skal være rett. Selvfølgelig begynte det ikke slik. I begynnelsen, det vil si de første ukene, var han en søt, godmodige og forsiktige gutt. Hvor jeg enn gikk diltet han etter og det ga ham tilnavnet plasteret.

Så oppdaget han at han hadde en egen stemme. Alt jeg prøvde å megle, lokke med godbiter, eller godsnakke med silkemyk stemme var bare tull synes Tell. Han ville gjøre ting på sin egen måte.
Jeg liker ikke halsbånd, men hadde et regulerbart halvstrup liggende etter Luna som fungerte i begynnelsen. Jeg fikk korrigert ham lettere. Bare han kommer over trassalderen, blir det sele igjen. Han er fortsatt i trassalderen og selen kom på ganske fort. Når vi nå er ute på snuseturene våre, trener vi på å ignorere alle vi går forbi. Vanskelig i lengden, for han elsker å hilse på alle. Med masse ros, og motivasjon og hauger med godbiter, håper jeg at vi får til det meste. Men så begynte det å koke mellom øra pån.

Nå skal det sies at jeg kun har hatt tisper, både kjøpte og fra eget oppdrett, så jeg hadde altså ingen erfaring med hanhunder. Da jeg kontaktet oppdretter var det derfor tispe som stod øverst på ønskelisten denne gangen også. Spør om jeg blei overrasket da magefølelsen sa nope, glem tispe, du skal ha en gutt du gitt. Da var det bare å hive seg rundt å gi beskjed til oppdretter. Den avgjørelsen har jeg aldri angret på. Og navnet kom like raskt. Storm. Han burde nok beholdt det navnet, for det passer ham.

Tell er rake motsetningen til alle de andre pudlene mine. Alle var rolige og behagelige. Lizette og Luna var begge mine sjelevenner, rolige, kloke og bevist hvilken rolle de hadde i flokken. Lizette var fredsmgleren, og hun ga seg ikke før det ble stille i heimen. Luna var min omsorgsperson da jeg fikk kreft. Hun ga meg masse kjærlighet, klemmer og kyss og fortalte at selv om jeg var dårlig, måtte jeg bare komme meg opp av sofaen og ta henne med ut. Da hun ble syk, var det min tur til å ta vare på henne.

Det kan koke mellom øra pån Tell både ute og inne. Plutselig hev han seg rundt og satte tenna i tærne mine så jeg hyler. Morro med lyd, synes Tell. Om han ikke gir seg med det samme (noe han vanligvis ikke gjorde) blir det time-out nede i gangen. Når han så får komme opp i stua igjen, er han rolig. Vi er stae begge to, men det er jeg som bestemmer. Heldigvis sluttet han med bitinga ganske raskt.

Det første året var jeg for streng med ham, snakket for hardt til ham. Til slutt var vi så stressa begge to at ingen ting hjalp. Det var da jeg for alvor begynte å tvile på at jeg var rette menneske for ham. Jeg så ikke Tell, bare rampestrekene hans og det gjorde at jeg dytta han unna. Jeg var ikke forberedt på noe av dette, gråt av frustrasjon og begynte å tvile på mine kvalifikasjoner som hundeeier. Heldigvis kom hjelpen da jeg ba om det.

Tell dro på høstferie hos pappa Tiko og farmor Anne Kristin. Jeg var aldri i tvil, fulgte magefølelsen og sa ja tusen millioner takk da hun sa Tell kunne være hos dem litt. Jeg skjønte at jeg hadde forsømt ham mer enn jeg var klar over. Nå lærer han hundespråket på nytt av pappa Tiko. Jeg har jo ingen erfaring med en så overentusiastisk hanhund, så nå starter vi faktisk fra skratch både Tell og jeg. Jeg får mange, gode tilbakemeldinger og videoer hver dag. Tiko setter småen på plass og sønnen holder seg respektfullt bak. Han får råfor hos Anne Kristin og det fortsetter jeg med når han kommer hjem. Selvfølgelig savner jeg ham innmari, men når han har det bra, så har jeg det bra også.

Oktober 2022 meldte jeg meg på nettkurs. Helhetlig hund og helse med fokus på hud, kropp og øreproblemer. Det viser seg at fokuset strekker seg laaangt ut over bare det. Første kursdag var mandag 3 oktober. Temaet var akupunktur/akupresurpunkter og hvilke organsystemer disse punktene hører til. Og hvordan stimulere de forskjellige punktene. Jeg har brukt litt tid på å sette meg inn i hvilke av punktene som er best å starte. Det blir G44- (galleblære 44) som blant annet roer ham ned.

Rampegutt, matvrak, og krøllebølle Tell (SP) er blitt fire måneder. Den andre vaksinen slo ham nok litt ut, men etter et par dager var det full fart igjen. Og han har begynt å prøveløfte på bakbeinet da han tissa. Sto og svaia litt og før han fikk ned beinet igjen, gikk han over ende. Vi går miljøtrening og snuseturer i nabolaget hver dag og øver på å være alene hjemme, noe han greier med glans. Tell oppfordrer alle to og firbeinte å bruke refleks i høstmørket, ellers blir du ikke sett av bilførere.

Når vi  møter andre hunder, blir han uregjerlig, bråkete og vanskelig å håndtere. Dessuten er han supersterk. Ute i hagen er det verre. Utover høsten begynte han å gjøre utfall mot meg, hoppet rundt og gikk etter hendene mine. Det er nok i ren frustrasjon fordi jeg ikke vil leke. Det er mange små hunder i borettslaget, men de får han ikke leke med. I leken er han veldig brå og utrolig sterk, greier ikke å kontrollere sin egen styrke, derfor våger jeg ikke å slippe til små hunder. Det han trenger er større/eldre hunder som kan sette ham grundig på plass om han ypper seg.

Når vi er ute på tur, legger jeg alltid inn litt trening mellom all snusingen. Er det ingen i nærheten, funker det helt utmerket. Så fort han ser en bevegelse i øyekroken, får det hans fulle oppmerksomhet. Da er han fullstendig blokkert mellom øra og jeg er luft. Spesielt er det vanskelig for ham ved passering av to og firbente. Da er det bare å vente til han roer seg og det ikke er noen i nærheten. Så er det bare å starte på nytt. Kommer det da noen mot oss, slipper jeg godbiter på bakken. Ikke alltid det funker, men det er i alle fall en snusemulighet.
 
Vi jobber også med å tøye strikken. Som f.eks. ta turer innom byggeplasser, (de er det nok av her på Jessheim) turer til Nordbytjernet hvor det er flust med folk og fugler. Ta toget, om ikke lengre enn en stasjon, vandre litt rundt på ukjente steder mens vi venter på toget hjem.
Jeg korrigerer så godt jeg kan, lokker og roser ekstra de gangene han passerer uten å gjøre “utfall”.  

Han har aldri vist tegn til aggressivitet  i noen form. Bøllete ja, men aldri noe mer enn det. Det er så mye som skjer i samspillet mellom oss i forskjellige situasjoner som jeg ikke greier å få med meg. Det beste vil nok være å finne en trener som observerer oss og som kan komme med spesifikke råd.

Godgutten Tell blir 2 år. (25 august 2023) Det har vært et par turbulente år, med masse opp og nedturer. Tell er en «happy go lucky» gutt. Formelig bobler over av livsglede. Han elsker alle, og hilser med en utstråling som jeg faktisk misunner ham. Hopper og spretter, piper og klynker av pur glede. Og så gir han klemmer til alle som vil ha. Han er råsterk, trekker i båndet og kjenner han en lukt han vil utforske, henger jeg plutselig etter som et slips. Min feil selvfølgelig, jeg fulgte jo ikke med.                                                                                                                                           
Den siste tiden har jeg senket skuldrene og lar oss få nyte livet sammen så godt vi kan. Burde jeg ha dårlig samvittighet for at jeg ikke kan gi ham mange og lange turer? Jeg tok aldri lappen, så turene våre går i nærmiljøet. Noe som kan bli noe kjedelig for oss begge. Det tar rundt 30 min å gå til nærmeste hundepark og når vi kommer dit er jeg temmelig sliten allerede.

Her om dagen var jeg hos veterinær og diskuterte eventuelt noe beroligende. Hovedgrunnen til spørsmålet er at han stresser no innmari i de fleste situasjoner. Bak i hagen skal han ha med seg alt som skjer utenfor gjerdet. Det samme når vi er ute på tur, alt skal han ha med seg, alle skal hilses på, alt skal utforskes og luktes på. Da er det nesten umulig å nå inn til ham. Vel, beroligende gikk hun ikke med på.
I stedet foreslo hun kjemisk kastrering, det kunne hun gjøre der og da. Det kom litt brått på, så jeg sa jeg skulle tenke på det. Nå har jeg tenkt og svaret blir nei. Hvorfor skal jeg ta fra ham livsgleden, selv om den kan være litt i voldsomste laget? I stedet har han fått time til akupunktur og akupressur + litt knekking så er det bare å håpe at det roer systemet.

Jeg må ærlig innrømme at han har gitt meg dusinvis av utfordringer. Da det stod på som verst, var jeg inne på tanken om å omplassere ham. Før jeg kom så langt, var han på en ukes ferie hos farmor og pappa Tiko og det endret mine negative tanker. Jeg mener, ville han ha hatt et bedre liv sammen med andre mennesker? Noen som har bil og hytte på fjellet? Flust med utfordringer og muligheter til å treffe andre hunder? Jeg gjør så godt jeg kan ut fra mine forutsetninger. Ingen av oss er perfekte. Jeg har hatt mange pudler opp gjennom årene og alle har de hatt forskjellige personligheter. Tell er den som har gitt meg flest utfordringer. Men også flest gleder når vi gjør fremgang med bl.a. treningen.

 En puddelgruppe jeg var med i på fjesboka, skjelte meg ut fordi jeg ba om råd og hjelp når jeg var mest fortvila. Jeg burde ikke en gang ha barn, fikk jeg vite. Det gjorde vondt langt inn i sjela.
Jeg er med i mange puddelgrupper, men etter den opplevelsen, kvier jeg meg for å spørre om hjelp . I stedet leser jeg heller det andre skriver og tar til meg kunnskap på den måten.

Blir det for kjedelig finner han på noen spillopper for å få min oppmerksomhet. Jeg ler så jeg griner og han ser på meg og flirer. Vil han ut og synes jeg bruker for lang tid, får jeg «kjeft». Er det slitsomt å ha en hund som hele tiden utfordrer meg? Selvfølgelig, men det er slitsomt på en positiv måte. Jeg er jo ingen ungdom lengre heller. Dessverre får jeg vel si.  

For å oppsummere disse to årene vi har hatt sammen, er Tell en stødig, snill og trygg ungdom, som gir faen i hvordan alle andre vil han skal oppføre seg. Meg inkludert. Uten ham ville livet mitt være enormt kjedelig.

Tell har fått sin årlige vaksine i dag (21.08.23) Han oppførte seg som en tulling. Greide nesten ikke å holde ham. Han hoppet, hylte og lagde et leven uten like. Så, etter den opplevelsen (han oppfører seg slik hver gang vi er hos veterinæren) vurderer jeg nå seriøst kjemisk kastrering. Det kan bare ikke fortsette slik. Ingen vil ha ham i nærheten av hunden sin, noe jeg heller ikke tillater. Men først blir det en omgang med akupunktur så får jeg ta det derfra.