Jeg var med min en bekjent for å titte på noen storpuddelvalper hos hennes venninne. Valpene bodde i kjelleren, inne på badet med god varme i gulvet. Jeg satte meg bums ned hos valpene og der ble jeg sittende mens alle s​​​​att i stua og drakk kaffe. Valpene var over meg alle på en gang og jeg hadde det aldeles herlig. Etterhvert kom valpenes mor, Lady, ned for å se til oss. Jeg pratet litt med henne og ba om tillatelse til å sitte der og kose med barna hennes. Hun vurderte meg grundig fra topp til tå. Så snudde hun rompa til meg og gikk opp til di andre. Det overrasket matmor. Vanligvis slapp ikke Lady øynene fra di som var i nærheten av barna hennes.

Slik kom Lizette inn i livet mitt. ​En sort storpuddel, født på Kløfta 6 januar 1987. Hun skulle egentlig hete Trixie, det var allerede bestemt før hun kom til oss. Men neimen om hun det ville. En formiddag, like før vi skulle hente henne hjem, opplevde jeg vår første telepatiske kontakt. Jeg fikk en “ut av kroppen” opplevelse, i våken tilstand kan det vel kalles. På spisebordet lå noen hvite ark jeg hadde skrevet en del på med penn. Jeg ble stående å se på et av arkene, plutselig hørte jeg et høyt klikk, så kjente jeg en voldsom vibrasjon mellom øynene. (sener lærte jeg at det stedet kalles pannechakra, men den gangen visste jeg ingen ting om energier og chakras) Vibrasjonen forplantet seg til hele hodet, så til øynene. Mens jeg stod der og stirret på arket, kom bokstavene LISET frem, skrevet på norsk. Jeg så hver bokstav klart og tydelig, akkurat som jeg ser ordene jeg skriver her.

Fra mellomgulvet kom det samtidig en viten om at denne hunden var en aristokratisk fransk lady. En ung dame jeg arbeidet sammen med den gangen, kunne fransk. Hun hjalp meg slik at navnet ble skrevet og uttalt riktig. Hennes fulle navn ble Dactra Madmoiselle Lizette Noire. Det skulle senere vise seg at denne hunden hadde spesielle evner. Hu så det jeg bare kunne føle. Dette fenomenet viste seg igjen da hun gikk drektig med sitt første valpekull. Noen ganger ble hun redd, selv om vi satt i vår egen stue. For det meste lå hun rolig mens blikket fulgte noe eller noen rundt i rommet. Langs gulvet og opp vegger og tak. Hun kunne også sitte og stirre på samme punkt i lang tid, så reiste hun seg og la seg hos meg.

Lizette fikk 3 valpekull med 4 -6 valper i hvert kull. Det var mens hun gikk drektig med første valpekullet det spesielle båndet mellom oss begynte å utvikle seg. Det varte hele hennes liv og vel så det. En dag kom hun ut til meg på verandaen og satte seg foran meg. Der ble hun sittende dørgende stille og stirret meg rett inn i øynene. Blikket hennes vek ikke en tomme. Det var jeg som måtte se bort først. Der satt hun og småbjeffet helt til jeg fortalte henne at

jeg skjønte at hun prøvde å fortelle meg noe, men at jeg ikke forstod hva det var. Etter det, fotfulgte hun meg hvor jeg enn stod, satt eller gikk. Da fødselen var i full gang, fikk jeg heldigvis hjelp av (farmor) Marit. Etterhvert som valpene meldte sin ankomst, skjønte jeg hva Lizette så desperat prøvde å fortelle meg di siste ukene av drektigheten. To av valpene var dødfødte, den tredje ble født i hendene min og døde knapt en uke gammel.
 
De 3 som overlevde, var sterke og robuste. To gutter og ei jente. Den ene gutten ble solgt privat, to solgte jeg til Blindeforbundets Førerhundskole. Hadde jeg visst hvordan de to små skulle få det i førerhundskolens varetekt, hadde jeg aldri latt dem få kjøpe Thorax og Tamika.