fbpx

Aycko

Aycko er den eneste han hunden jeg har beholdt. Han ble født i Lizettes andre valpekull. 8 april 1991 kom han og søsknene til verden. Han var den fineste i dette kullet og selv om jeg egentlig ville beholde en tispe, ble han værende igjen hos meg. Vi gikk på kurs i utstillings teknikk i Nannestad Hundeklubb, men jeg ble aldri no flink til å gå i ringen med ham. Jeg var rett og slett alt for nervøs og det smittet selvfølgelig over på ham. Oppdaget han at det var en deilig dame i nærheten, med løpetid, ja da ga jeg like godt opp. Hver gang Marit gikk med ham, gikk han som en drøm, uansett løpetisper eller ikke.

Han hadde en svakhet i livet. Tåfis. Fra han var liten, elsket han å snuse opp og suge på våre velbrukte sokker. Da han ble litt større, oppdaget jeg at han også svelget dem. Heldigvis kom de alltid ut bak noen timer senere. Samme hvor godt vi gjemte sokkene, greide han alltid å snuse seg frem til en og annen brukt sokk. Og en dag hendte det jeg fryktet mest av alt. Grytidlig en morgen ble jeg vekket av at han stod å brakk seg voldsomt. Så kom det et par sprutoppkast tvers over gangen på langs. Da ble jeg redd for alvor. Det var ikke tvil i min sjel, han hadde funnet en sokk, slukt den og nå satt den bom fast. Jeg tok ham sporenstraks med til dyrlegen, og fortalte hva det var skjedd. Selvfølgelig forventet jeg at han ble opperert samme dagen. Sokken måtte jo raskt ut så den ikke gjorde for store skader  i mage/tarmsystemet.

De første røntgenbildene ble tatt uten kontrast. Tror ikke dyrlegen ble særlig klokere av å se på dem, derfor ville hun ha røntgen med kontrast noen timer senere. Vi studerte bildene sammen og jeg så veldig godt rillene på tennissokken. Til min store forskrekkelse, trodde ikke dyrlegen på meg. Hun mente det var en sterk magekatarr som var årsaken til problemene. Hun nektet å operere på et så spinkelt grunnlag. Så forlot hun meg og jeg ble stående tilbake i sjokk og fortvilelse. Vi var også hos en dyrlege i Oslo. Der nektet de så mye som å se på ham fordi jeg hadde glemt lommeboka da vi dro hjemmefra. Den tredje dagen hadde han så store smerter at han ikke greide å stå ved egen hjelp. Dette var en lørdag og jeg måtte "bestille" time hos dyrlegen. Da var det gått så lang tid at jeg ikke så noen annen utvei enn å la ham få slippe dette smertehelvete.

Dyrlegen som var på vakt den dagen, skulle aldri fått lov til å være i nærheten av en smådyrklinikk. Han var det mest følelseskalde menneske jeg har møtt i mitt liv. Rett etter at han hadde stadfestet at Ayko var død, ble vi regelrett kastet på dør. Han hadde annet å gjøre enn å trøste en gråtende hundeeier som satt med sin døde hund i armene. Jeg fikk spørsmål om jeg ville ha med kadaveret hjem, eller om han skulle ligge i frysern der over helgen. Jeg valgte det siste, mest fordi jeg ikke greide å bære ham hjem, men også fordi jeg ønsket å få ham obdusert på veterinærhøyskolen. Det var viktig for meg å vite om jeg hadde tatt så fullstendig feil.

Obduksjonsrapporten fra veterinærhøyskolen viste da også at min mistanke ang sokken var korrekt. En tennissokk hadde satt seg bom fast, og tilslutt ødelagt 30 cm av tarmen hans. Om dyrlegen hadde hørt på meg og operert, kunne vi ha fått mange gode år sammen, med damebesøk og greier.

Om jeg fikk en beklagelse fra dyrlegen eller ansvarlige veterinær fra dyreklinikken? Neida, han ville kun vite om jeg skulle gå videre og anmelde saken. Noe jeg dessverre ikke gjorde og det har jeg hele tiden siden angret. Hundene har alltid sovet på gulvet ved siden av senga mi fram til Ayko ble syk. Etter det sov alle 4 i senga mi. Laika, fra tredje valpekullet til Lizette, sov tett inntil sin bror under hele sykdomsforløpet hans og var utrøstelig etter hans død. Første natten uten Ayko, ville hun sove på hans plass på gulvet ved siden av senga mi. Midt på natten bråvokna jeg av at hun hylte til og spratt over meg opp i senga og prøvde desperat å komme under dyna mi. Jeg prøvde å få henne ned på gulvet igjen, men hun nektet plent så jeg lot henne ligge.

Da jeg la meg ned for å sove, så jeg en skygge som kom inn i rommet og la seg ned på  gulvet ved senga. Jeg visste instinktivt at det var Ayko. Jeg småpratet litt med ham i tankene, så sovnet jeg. Det gjorde veldig godt å ha ham der. Han var hos oss i 3 netter, i den tiden gjorde ikke Laika flere forsøk på å ta plassen til broren. Den fjerde natten, i det jeg var i ferd med å sovne, så jeg ham for siste gang i det han reiste seg fra plassen sin ved senga.

Han stod en liten stund å så på oss i døropningen som for å ta det endelige farvel. Så forsvant han i tomme lufta. I samme øyeblikk som Ayko forsvant, hoppet Laika ned på gulvet. Plassen hadde broren endelig overlatt til henne.

Tilbake hos meg var mor Lizette, lillesøster Laika og lille Libby (sølv mellom)

​​Copyright: © thiledesign/Anne Grete 2019 All rights reserved