Mitt Filosofiske Hjørne
Det forhatte utmattelsessyndrom-trollet

For noen uker siden gikk den fysiske kroppen helt i lås. Stort arbeidspress på jobben, gjorde at jeg ignorerte alt den prøvde å fortelle meg. Følte jeg måtte bidra, ellers gikk det jo ut over kollegene mine.  Slik fortsatte det noen uker til. Jeg var ikke mottakelig for noen form for informasjon kroppen sendte min vei. Jo mer jeg tvang meg selv  til å jobbe, jo mer utmattet ble jeg. Det har jo gått over av seg selv før og ville sikkert gjøre det denne gangen også.  Tenkte jeg

Så feil jeg tok. Denne gangen ble det alvor og jeg fikk altså besøk av utmattelsessyndrom-trollet.

Etter bare noen timer på jobb, møtte jeg den berømte veggen. Det føltes som om jeg ikke fikk nok oksygen til hjernen. Følelsen av å være moden for skraphaugen var ikke langt unna. Da først innså jeg at maskineriet var fullstendig overbelastet, med blant annet hodepine, svimmelhet og frysetokter som resultat.. 
 
Det var nok litt skummelt, men jeg har jo hatt disse «fatigue-anfallene» før, så jeg ble ikke direkte skremt. 
 
fatigue tretthetssyndromJeg stolte ikke på min egen dømmekraft. Overhørte elegant den indre stemmen som nærmest bønnfalt om å ta bedre vare på meg selv. 
 
Derfor måtte det gå som det gjorde. Når så fatigue-trollet slår til, har jeg ingen ting å stille opp med. Jeg var fullstendig utmatta.

Joda, jeg kom meg da hjem på et vis. Beina visste veien, dessuten klarnet hode litt da jeg kom ut av toget og trakk inn frisk eksosluft. 
 
Luna måtte ut en liten tissetur før jeg skiftet til komfortable hjemmeklær.  La meg godt til rette på sofaen med et pledd over meg og en kopp te. Tv´n surra i bakgrunnen som for å forsikre meg om at jeg fortsatt var i live. Så sovna jeg. En eller annen gang utpå kvelden/natta kom jeg meg i seng og sov videre til lørdag morgen.
 
Jeg må ha sovet veldig tungt for jeg var like tom og sliten da jeg våkna lørdag morgen som da jeg la meg fredag kveld. Dessuten hadde jeg dundrende hodepine. Det var ikke i mine tanker å bli liggende i senga, så jeg stod opp, satte over vannkjelen og tok meg en migrenetablett.  Etter noen gode kaffekopper,  hoppa jeg i dusjen, skrubba meg godt, skifta klær og gikk en liten tur ut med Luna. 
 

Det forhatte utmattelsessyndromet

Resten av dagen inntok jeg i horisontalen på sofaen, for å hvile øynene og den ekstremt trette skrotten, må vite.

Søndag våkna jeg også med hodepine. Ikke fult så vondt som dagen før, men jeg tok en halv migrenetbl for sikkerhets skyld. 
 
Magen var fortsatt i ulage, så matlyst hadde jeg ikke.  En smoothie stod ferdig lagd i kjøleskapet, men det fristet ikke i det hele tatt. 

Kan jo se på disse dagene som detoxdager, så kommer det kanskje noe godt ut av dette også. Prøvde å støvsuge i stua, men måtte gi opp. 
 
Kroppen fungerer fortsatt ikke. Det er den hersens  livsviktige cellegifta sin skyld. Hodet verker, masse hetetokter som faktisk er bra, siden jeg kutta ut antiøstrogen for over 6 mnd siden.

Nå venter jeg bare på at kroppen finner tilbake til sitt gode, gamle jeg igjen…..not likely 

Luna må ut og jeg skal prøve og å komme meg til fastlegen. 


Det er no dritt å ha det sånn!!!!!!

Ser bare fram til å komme tilbake på jobb igjen og ha en «normal trett fatigue-dag». 

 Jeg ble sykmeldt ut uka og det er kanskje like bra. Disse dagene med hvile gjør meg godt, men jeg føler meg akkurat like sliten som før. 
 
Ingen bedring der altså. Været er ikke akkurat noe å rope hurra for heller. Håpet jo å få litt ekstra D-vitaminer disse dagene, men himmelen er overskyet og grå. Like tung og grå som kroppen min føles for øyeblikket. 
 

Legg igjen en kommentar

FØR INNLEGGET DITT VISES OFFENTLIG, MÅ DET GODKJENNES AV MEG. SÅ BARE SKRIV I VEI :)

You have to agree to the comment policy.