Mitt Filosofiske Hjørne
Nordbytjernet Jessheims Perle

Det er et sted her på Jessheim jeg ofte går til for å finne fred og ro. Et fristed for di aller fleste rundt her. Der legger jeg bort alle vonde tanker og bare er. Stedet heter Nordbytjernet, Jessheims perle. 

Det ligger ca 1 km fra huset mitt og det tar meg 15 min å gå. Jeg aner ikke hvorfor, men i går morges (søndag) fikk jeg plutselig et sterkt behov for en tur i skogen. Det lå regn i lufta, så det var om å gjøre å komme seg ut tidlig. 

Jeg kunne jo ikke la Luna bli igjen hjemme så vi trasket i vei halv 9. Hun kan ikke komme dit fort nok og drar armen min nesten av ledd. Det skjedde i dag også. Det er alltid vanskelig å holde henne tilbake, så ivrig er hun. Vi elsker å gå tur rundt vannet eller den gamle «dameløypa» 

Svanefar på NordbytjernetDen første som møtte oss var svanefar ved vannkanten. Det var nesten nifst å se hvor tam han egentlig er blitt. Men kom vi for nær, hveste han og det hørtes godt. Da brusa han med fjerne og reiste seg i vannet for å vise oss hvor stor og farlig han var. Vi holdt oss på ærbødig avstand. Flere hadde med brødbiter til ham. Svanemor ligger på egg, mens svanefar flørter med oss 🙂

sandvolliballDer finnes  sandvolleyball for ungdommen. Bak skimtes såvidt treningsapparater som brukes av alle som vil. Brygger å fiske fra. Benker hvor vi kan sitte og drømme oss bort, eller bare sitte å se utover vannet. Når det er ordentlig varmt, yrer det av barnefamilier rundt badeplassen. Rikt fugleliv, spes stokkender og nå et svanepar som hekker + måker som faktisk er stille. På den andre siden er det badeplass for hunder. Godt å kunne kjøle seg ned for våre firbente venner.  

broa over veslefossen

Bjørkeskogen

Nordbytjernet Jessheim

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det jeg liker aller best er å rusle rundt vannkanten eller å gå  innover i det som er igjen av skogen rundt tjernet. Før Gardermoen hadde vi både «dameløypa» og «herreløypa» Etter jobb pleide jeg å ta med meg hundene å gå dameløypa før middag. I helgene gikk vi herreløypa. Da tok jeg med termos med kaffe, matpakke og noe til hundene. Det var tider det. Nå ligger herreløypa begravd under asfalt og betong på vei til hovedflyplassen. Så da har vi kun den korteste løypa igjen. Den såkalte dameløypa. 

En ting jeg synes er så innmari hyggelig, er at så fort vi kommer ut på tur, smiler og hilser vi på alle vi møter. Stress og mas blir lagt igjen hjemme, ingen er sure og grinete. I alle fall nesten ingen. Hundemennesker stopper og slår av en prat, barnefamilier skravler i vei om sine håpefulle og gir hverandre råd om det trengs.

Er dette kun et norsk fenomen? 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

FØR INNLEGGET DITT VISES OFFENTLIG, MÅ DET GODKJENNES AV MEG. SÅ BARE SKRIV I VEI :)

You have to agree to the comment policy.