Mitt Filosofiske Hjørne

Noen dager inn i 2019 tar jeg et oppgjør med meg selv og alt som skjedde i 2018. Hvor ærlig tør jeg egentlig å være?  Vil jeg virkelig finne ut av negative eller positive tanker fra et år tilbake? Vel, det ser jeg først når jeg er ferdig med å skrive.

So here goes……. 2018 var ikke akkurat det beste året, verken på jobb eller privat. Det ene påvirket selvfølgelig det andre og dagene ble deretter. Alle merket det, meg selv inkludert. Jeg greide bare ikke å gjøre noe med det, i vertfall ikke i begynnelsen. Jeg var sint på alt og alle, meg selv inkludert.

Det var et helvete å tvinge meg til å stå opp halv 5 hver morgen for å gå på jobb. Motivasjonen var minus 100. Jeg, som før gledet meg til hver arbeidsdag, følte bare kvalme og mangel på entusiasme. Bare tanken på å gå på jobb ble plutselig et gedigent ork.

Jeg prøvde å sette ord på problemene, men ingen kunne eller ville høre. I vertfall ikke de som kunne ha gjort noe. Der gikk det inn det ene øret og ut det andre. De var stort sett aldri til stede eller hadde ikke tid.  Følte at jeg bare møtte veggen. Ingen hjelp å få noe sted.

Selv om det er 5.5 år siden, sitter ettervirkningene av cellegifta fortsatt i kroppen, spesielt fatigue og nevropati er det slitsomt å leve med. I de verste tilfellene, da jeg fikk fatigueanfall, måtte jeg faktisk ta en liten blund på jobben for å klare dagen. Men det hjalp faktisk. 

En annen årsak til mangelen på motivasjon, er at vi har ingen mulighet til faglig utvikling. Ingen mulighet til å «stige i gradene» som det så fint heter. Det var bare den samme jobben, dag ut og dag inn, 7,5 time hver eneste dag. Vi var «bare» helsesekretærer og ble forvist til poliklinikkene, mens bioingeniørene fikk den ene motiverende jobben etter den andre. Vel og merke tok mange bioer ekstraudanning ved forskjellige universiteter for å få disse ettertraktede jobbene. Eneste muligheten for oss var å finne nye jobber med en utvikling som var mer spennende og motiverende. Hvorfor jeg ikke gjorde det, er et stort spørsmål. 

Det gjorde det ikke noe bedre at vi var alt for få på jobb. Vi sleit oss rett og slett ut. Noen møtte veggen og ble langtidssykmeldte. Og så satt man der da, den ene skal gjøre en jobb for 2 eller 3. Det går bare ikke i lengden. De siste mnd tror jeg at jeg var mer sykmeldt enn på jobb. Men da hadde jeg også fått nok. Jeg orket ikke å jobbe for en bedrift  som ikke var takknemlig for arbeidsinnsatsen jeg hadde lagt ned i 18 år. For ikke å snakke om at jeg holdt på å ødelegge helsa.

Først sendte jeg søknad om pensjon til Nav. Så leverte jeg oppsigelsen på jobben, med virkning fra 1 mai 2018. Merkelig nok ble sjefen overasket da jeg leverte konvolutten. Jeg var bare lettet og kunne nesten ikke vente før de tre mnd var over.

1 februar har jeg vert pensjonist i 6 mnd. Om jeg savner jobben? Ikke så mye som en mm en gang. Men jeg savner de gode arbeidskollegene. Det er så utrolig godt å kunne ligge å dra seg om morgen og å stå opp når jeg føler for det. Disponere hele dagen til eget forgodtbefinnende er bare herlig. Om jeg ikke gidder å gå ut (jeg må selvfølgelig ut med Luna) så blir jeg inne. Jeg leser, ser tv, sover, maler eller gjør rett og slett ingen ting.

Nå om dagen føler jeg meg som sommerfuglen øverst på siden når den slår ut vingene og oppdager at den eier alle regnbuens farger. 


Jeg håper alle tar i mot det nye året med nye fargestifter slik som min sommerfugl gjør 

Godt nytt 2019 

 

les mer:  https://www.thiledesign.net/utmattelsessyndrom-trollet/

og her:    https://www.thiledesign.net/noen-ganger-er-det-innmari-vanskelig/

Og fordi jeg ikke passet ordentlig på meg selv, verken fysisk eller psykisk, ja da gikk det slik:

https://www.thiledesign.net/crack-in-my-wall/

 

 

Legg igjen en kommentar

FØR INNLEGGET DITT VISES OFFENTLIG, MÅ DET GODKJENNES AV MEG. SÅ BARE SKRIV I VEI :)

You have to agree to the comment policy.