fbpx

​Våren 2014

var jeg enda ikke ferdig med behandlingen ved kreftsenteret på Ullevål. Bak meg lå 5 mnd med cytostatika (fec 100) Forran meg ventet enda noen mnd med Taxol (en mildere type cytostatika) + Herseptin. Selv om all behandlingen tok det meste av kreftene, var tanken på å komme meg tilbake på jobb der hele tiden.

Ønsket var der ja, men styrken i kroppen sa nei. Ønsket ble derfor å søke meg til Montebellosenteret. Stedet ligger flott til i Mesnalia overfor Lillehammer. I flott natur og i helsebringende luft skulle jeg få kreftene og energien på rett kjøl. Og som en av jentene der sa, «finne tilbake til det friske i meg» Jeg saumfarte brosjyren og valgte raskt kurset sommerdager som gikk over to uker.

Til vanlig liker jeg å ta toget, men denne gangen måtte jeg ta en revurdering. Drasse med bagasje på buss hjemmefra til Gardermoen, så tog til Lillehammer og buss derfra til Montebellosenteret? Kroppen ville ikke ha taklet det, så det kunne jeg bare glemme. Så jeg tok en spansk en, ringte Helfo og forklarte situasjonen. Som forventet fikk jeg blangt avslag der og da. Dette oppholdet var utrolig viktig for min helbred, så jeg ga meg ikke så lett. Etter endel frem og tilbake, ble jeg satt over til en saksbehandler som hadde mer autorisasjon. Hun hørte tolmodig på hva jeg hadde å si. Etterhvert skjønte hun at dette stedet virkelig er helsbringende i den forstand at at jeg faktisk kunne komme tilbake i jobb raskere enn først antatt. Hun invilget meg faktisk taxi tur retur Montebellosenteret mens vi snakket. Etter oppholdet, ringte jeg til henne og fortalte at oppholdet var enda bedre enn forventet. Oppholdet der er den beste gaven jeg har gitt megselv siden kreften ble oppdaget og behandlet. Ingen slipper unna den forbannede sykdommen, heller ikke jeg og plutselig var jeg på vei til rekreasjon på Montebellosenteret.

Milde himmel så godt det var å være der oppe. Det stedet er virkelig helsebringende. Jeg kjente hvordan kreftene kom tilbake og lysten til å gå turer med den. Spesielt fossen fasinerte meg. Den vokste i takt med sneen som smeltet i fjellet. Tilslutt vokste lyden til et inferno og lyden ble overveldende. Jeg gjorde et opptak på mobilen da den var på sitt sterkeste. De voldsomme kreftene som elven slapp løs, smittet over på meg. Det var godt å gå der, lytte til naturen og bare puste den inn.

Fossen ved Montebellosenteret
Fossen
Fossen ved Montebellosenteret
Fossen ved Montebellosenteret

Et annet sted vi ofte besøkte, spesielt når vi trengte litt fred og ro, var nede på brygga. Ofte tok vi med matpakke og en termos full med kaffe eller te og spiste lunch der nede. Bord og stoler fant vi i båthuset. Bare det å sitte på bryggekanten, lytte til bølgeskulp og dingle med beina i sjøen, ga ro i sjelen. Ble det for varmt, var det bare å sette seg i skyggen av båthuset og fortsette samtalen. Den som ville kunne låne en av kajak og flytevest.
Det krydde av badegjester der, spesielt i helgene. De er heldige de som har hytte ved Sør Mesna. Det er virkelig et deilig sted og tilbringe late sommerdager for både to og firbeinte.

Brygga i Sør Mesna
Brygga Sør Mesna
Brygga Sør Mesna
Brygga Sør Mesna

Den som ville kunne melde seg på tur til Prøysenstua. De eldste av oss har nok vokst opp med Alf Prøysens "Barnetimen for de minste" eller filmene om Kanutten og Romeo Klive med Anne Cath Westly og Alf Prøysen. Gode barndomsminner.Den turen måtte jeg avlyse. Jeg spiste masse deilig grovt hjembakt brød og da gikk det som det måtte. Jeg fikk et akutt tilfelle av magesyken (for å se det pent) Jeg måtte nok pent holde meg i nærheten av et toalett de neste par dagene. Men ut på tur skulle jeg, enten til fossen eller ned til brygga. 

En del av programmet på dette spesielle kurset er literatur. Lærere fra Nansenskolen kom og holdt forelesning om forskjellige forfattere. Innteressenivået mitt var vel heller ganske labert er jeg redd. Heldigvis var ikke disse forelesningene obligatoriske, så jeg snek meg ut både titt og ofte. Det var kun da det ble forelest om Sigrid Undset og Alf Prøysen at jeg deltok helhjertet.
Sigrid Undset ligger begravet på Mesnali kirkegård, rett nedenfor Montebellosenteret. Det ble noen turer innom der også. Vi ble fortalt at hun selv tegnet korsene til de tre gravene og at de er gjort av smijern. 

Forelesningen om Alf Prøysen ble holdt nede på Nansenskolen. Det er en forelesning jeg sent vil glemme. Læreren, Inge Eidsvåg, med foredrget "rør æiller verket som laga låten" ga virkelig av seg selv. Han viste både kunnskap og en ekstrem interresse om forfatteren og mannen Alf Prøysen. Og jammen fikk han oss ikke med på allsang helt til slutt.

​Bilder tatt med macro linse

Montebellosenteret
Montebellosenteret
Montebellosenteret
​Og for en mat vi fikk. På kjøkkenet vartet de oss opp med de beste retter til hvert eneste måltid. De som hadde matallergi/inntoleranse ble tatt godt vare på. 

Og var det noen som var usikkre på hva maten inneholt, var det bare å lese på skiltene som stod ved hver eneste rett.
Jeg kjøpte et kompendium med alle matoppskriftene samt noe av det vi hadde deltatt på under oppholdet. Alr fra pusteøvelser til ville vekster som brennesle, skvallerkål, løvetann og forskjellige nyttevekster i hagen.

De to ukene i Mesnalia gikk bare så alt for fort. Skulle gjerne vært der noen uker til. Men det er mange om beinet, så etterhvert måtte jeg bare pakke og vente på at taxien skulle komme og hente meg.
En ting vet jeg. Jeg har allerede funnet neste kurs jeg skal søke på. Spørsmålet er bare om når jeg kommer med, for vi er mange som vil til Montebellosenteret.

Takk for et par utrolig gode og lærerike uker. Jeg kommer tilbake om en stund.

Våren 2018 var jeg endelig tilbake på Montebellosenteret.

​Denne gangen på skrivekurset "Minnene Ser Deg" arrangert av lærere fra Nansenskolen. Før skrev jeg små dikt og fortellinger hele tiden. Ordene bare rant inn uten at jeg behøvde å tenke. Jeg skrev litt under cellegifta også. Mest for å huske alt jeg gikk gjennom og hvordan jeg hadde det. Når jeg nå ser tilbake på den tiden, priser jeg meg lykkelig over at jeg greide meg gjennom året med 3 forskjellige cellegifter. Samt fatigue og nevropati i årene etterpå. Sakte men sikkert kommer korttidshukommelsen tilbake. Det har desverre ikke skrivestemmen gjort. Jeg sliter fortsatt med å finne ordene som før kom så lett.  

​ Jeg har lenge ønsket å lære å skrive ordentlig . Derfor dette skrivekurset på Montebellosenteret. Etterhvert kom også ønsket om å lære å  tenke/skrive som en forfatter snikende. Men hva kunne jeg egentlig bidra med? Vel hadde jeg allerede begynt å skrive blogg, men jeg ville noe mer med skrivingen min.  På bloggen begynte jeg å skrive små/korte fortellinger og en av disse ble mitt bidrag på dette skrivekurset. Selve fortellngen var jeg egentlig fornøyd med, den manglet bare en ordentlig slutt. Selv hadde jeg ingen tro på at jeg kunne skrive, så å gi fra meg noe til vurdering var innmari skummelt. Heldigvis gikk det fint. Jeg fikk god og konstruktiv tilbakemelding på teksten. Da var det lett å finne den perfekte slutten også.  Siste dagen skulle vi lese den ferdige teksten i plenum. Selvsagt var jeg nervøs, men det gikk også fint.  

Da jeg kom hjem, tok jeg mot til meg og snakket med redaktøren i Glimt Ullensaker. Hun ba meg sende fortellingen jeg hadde i tankene, så skulle hun vurdere den. Det var andre gangen jeg trådte langt utenfor komfortsonen og like skremmende. Noen timer senere fikk jeg tilbakemelding om at teksten kom med i neste utgave av bladet.  Navnet på fortellingen? "Den lille jenta på benken" heter den og ble skrevet som en slags protest mot hvordan asylsøker barn og ungdom ble behandlet av norske myndigheter for noen år tilbake. Den ligger på bloggen om du har lyst til å lese den.

Det har blitt mye skriving etter det. Jeg har også funnet et par skrivekurs på nettet som har vert til stor hjelp. "Finn din skriveglød" er en av disse. Der har jeg fått mange gode triks og tips som har hjulpet meg med skrivingen.  Men det var fortsatt noe som manglet. En gang pr mnd kan den som vil sende inn tekst og få den vurdert av profesjonelle forfattere. Siste teksten jeg sendte inn var 15 mai 2019 .
 

Jeg har alltid elsket å lese bøker. Alt fra kjærlighet til krim og alternativt. Nå går det mest på spennende stoff som jeg finner i krimbøker, i filmer og dukumentasjoner. Går jeg tur med bikkja, dukker det noen ganger opp ideer bare ved å iakta mennesker jeg møter. Jeg leter etter ideer over alt. Ideer til plott og karakterutvikling.

​I begynnelsen av 2019 tok jeg et gratis skrivekurs på 10 moduler ved Forfatterskolen, "gnist på skrivemotoren". Kjempebra, men det var fortsatt noe som manglet. Jeg tok mot til meg og sendte inn en tekst på 500 ord til et redigeringswebinar som rektor Kristine holdt 5 april i år. Av alle som sendte inn ble kun 10 valgt ut, så jeg følte meg rimelig trygg på at min ikke kom gjennom nåløyet. Spør om jeg fikk hetta da jeg fikk beskjed om at min tekst var nr 2 i rekken av 10. Det var da det løsnet, det jeg manglet ga Kristine meg. Og da ville jeg selvfølgelig lære mer og meldte jeg meg på skrivekurset "Den gode historien, lær og skrive en roman" Der har jeg tilgang til tidligere webinarer+alle kurswebinarene+webinarer som holdes av Henrik Langeland. Nå er det opp til meg og videreutvikle min unike stemme, for nå vet jeg at jeg kan. Men tro nå endelig ikke at det er lett. I morgen, 3 juni, er siste frist til å sende inn "hjemmeleksen". Denne gangen er teksten på 1000 ord som skal vurderes av en redaktør+om jeg vil, en av mine medelever på forfatterskolen.

22 juli drar jeg en kort tur til Nansenskolen på enda et skrivekurs.

Copyright: © thiledesign/Anne Grete   2014-2019   All rights reserved