Marerittet

​Marerittet

​Eline våknet fra marerittet med et skrik. Kroppen stod i helspenn. Hun skimtet konturene av skikkelsen som ruvet over henne i det svake morgenlyset.  Skrekkslagen krøp hun sammen på den harde madrassen. Hjerteslagene dundret i ørene og truet med å sprenge hodet hennes i småbiter. Hun så uttryksløst ned på hånden, den var dekket av noe klissete og rødt. Var det blod? Hennes blod? Strupen snørte seg sammen og ørsmå svettedråper perlet på pannen og ble til små dammer i øynene.

Den truende skyggen beveget seg mot henne. Hun slo og fektet vilt rundt seg, Merket vagt at hun traff noe mykt før hun falt sammen på det harde betonggulvet.

Hver natt befant hun seg i det samme marerittet. Hver natt var det armer som holdt henne. Hver natt var det ukjente menn som trengte seg inn i leiligheten med makt. Hver natt ble skytevåpen rettet mot henne. Hver eneste natt. 

Det var ikke ordene som fikk kroppen hennes til å roe seg. Det var stemmen. Den dype, trygge og beroligende stemmen til Ivar som til slutt trengte gjennom til henne. 

​— Eline hvisket den. Jeg er her. Vi er trygge, hører du hva jeg sier. Vi er trygge! Ikke pust så fort da, det gjør deg bare svimmel. Sånn ja, pust med magen. Hånden på magen hennes beveget seg opp og ned i takt med åndedrettet.

​Hun satte seg møysommelig opp, bøyde bena og slo armene rundt knærne. En stund satt hun stille og stirret ned på det nakne betonggulvet, mens hånden hans varsomt støk over ryggen hennes. Haken hvilte mot knærne mens hun strevde med å fokusere. Herregud, så skremmende det var å miste kontrollen på den måten. Tankene hvirvlet rundt i hodet hennes i et veldig tempo. Moren, datteren, livet hennes. Mennene i leiligheten. 
​
​Herregud, hun husket alt sammen. 
​
Det virkelige livet var like mye et mareritt som marerittet selv. 

​​Ivar tok et dypt drag av sigaretten, la hodet bakover og blåste ut en gråhvit ring. Inhalere var noe han sjelden gjorde. Nå dro han røyken dypt ned i lungene. Holdt den der et øyeblikk før han blåste ​​den i lange, grå striper rett i ansiktet hennes. Eline rykket til da røyken traff henne rett i øynene. — Hva pokker gjorde du det for? Stemmen hennes var hes etter det voldsomme hosteanfallet. Ivar ble stående å se ned på henne. Bøyde seg litt fremover og trakk på skuldrene. — Aner ikke, bare en innskytelse jeg fikk. Jeg synes det var morsom jeg da.  — Her. Ivar rakte henne et krus med svart kaffe som han hentet fra kjøkkenet Hun tok i mot med begge hender. Tok en stor slurk. Det brant på tunga. Det var da som pokker at hun ikke greide å kontrolere skjelvingene som fortsatt bølget gjennom henne.  Trett strøk hun seg over pannen og trakk teppet tettere rundt seg. Og om ikke det var nok, begynte det å buldre i magen hennes også. ​

​— Her, få på deg klærne mens jeg går ut og kjøper noe mat til oss, sa han og kastet alle klærne bort til henne. Åh som han verket etter å komme seg bort derfra. Bort fra alle tankene som kun kretset rundt en ting. Hvordan i huleste skulle han greie å befri moren og niesen? Han var like langt fra en løsning nå, som han var i går kveld. Presset var blitt så stort at det truet med å drukne ham.

​Eline ventet til hun hørte kneppet fra døren. Skrittene hans ga gjennlyd bortover gangen. Først da hun hørte ham gå ned trappen kom seg møysommelig på bena. Det verket i alle lemmer etter natten på den harde madrassen. Stivbent gikk hun over gulvet, kikket ut av vinduet og så Ivar gå med lange skritt mot porten. Han slengte ut en arm da han så opp på henne. Først da følte hun seg trygg på at han ikke kom tilbake på en stund, og gikk hun ut på baderommet.​

Det eneste som var helt var porselensvasken. Kommunen hadde stengt både vann og strøm da de besluttet å rive bygården. Det eneste som fungerte var vannkranen nede i bakgården. Utedoene ble fortsatt tømt av en eldgammel septikbil. De bilene husket hun fra sin egen barndom. Fy som det stinket. Ansiktet vrengte seg bare ved tanken.

Eline var glad for at Ivar hadde hentet opp tre fulle bøtter vann kvelden før. Hun helte litt i vasken sprutet det kalde vannet i ansiktet. Som hun ønsket seg en varm dusj akkurat nå. Hun skrubbet hele kroppen og såpet inn håret. Da hun var fornøyd, helte hun resten av vannet over seg, og strakte ut hånden etter håndkledet. Til slutt pusset hun tenner og tullet håndkle over det våte håret. Hun var ferdig kledd da hun hørte det lille kneppet fra døren. Hun ble stående stille, lyttet. Hørte han hev etter pusten. Hadde han løpt opp alle trappene?

Hjertet hennes gjorde en kollbøtte da hun så Ivar i døråpningen med armene fulle av poser. Uten å verdige henne et blikk gikk han ut på kjøkkenet. Magen hennes rumlet kraftig da duften av nytrukket kaffe, rundstykker med ost, skinke og roastbiff spredte seg i rommet.

De spiste i taushet til Eline brøt den trykkende stilheten. — Dette var virkelig godt Ivar.
—Er du overrasket? Hva trodde du jeg skulle komme tilbake med. Pølser? — Nja, jo jeg trodde vel det antar jeg. Men hva gjør vi nå? Eline prøvde å fange blikket hans, men han stirret bare stivt ut av vinduet. ​— Fortell meg sannheten Ivar. Hva har du gjort. Hvorfor er disse folkene ute etter deg? Hun var fullt klar over at hun fisket etter svar. Prøvde å gjøre ham sint så han forsnakket seg. Hun var på god vei. Endelig greide hun og fange blikket hans. Ansiktsuttrykket var kjørlig. Kjeven sammenbitt. — Åh, hva i helvete vet du om meg egentlig? Ingen ting! — Du har rett, jeg vet ingen ting om deg. Men det du har gjort risikerer du livene våre for nå, ropte hun.  

Ivar ble sittende uten å si noe. Stirret bare tomt ut i luften. ​De første årene blomstret firmaet hans og han gledet seg til hver ny utfordring. Han var forretningsmann til fingerspissene og hadde satt seg to mål i livet. Tjene masse penger og at firmaet skulle vokse seg stort både hjemme og ute. Han planla i minste detalj femårsmålene for firmaet. Noe Alexander motarbeidet fordi de rett og slett ikke hadde råd. Han var den økonomiske, og tok aldri unødige sjanser. Ivar var den som ville ta sjanser, prøve noe nytt. Og det hadde ført ham rett i hans livs største mareritt. 

Ivar slukket sigaretten. Tok ut en ny. Nølte. Han måtte være forsiktig, velge ordene med omhu. Han kunne aldri fortelle henne den hele og fulle sannheten.  

​Jobben hadde satt ham i noen kinkige situasjoner, ikke direkte farlige, men tenkte han seg om var han blitt truet på livet. ​