Marerittet

​Kapittel fem

​Eline våknet fra marerittet med et skrik. Kroppen stod i helspenn. I det svake morgenlyset skimtet hun så vidt konturene av skikkelsen som ruvet over henne. Hun skrek igjen. Slo vilt rundt seg. Merket vagt at hun traff noe mykt før hun falt sammen på det harde betonggulvet. Hodet verket intenst.

Hver natt befant hun seg i det samme marerittet. Armer som holdt henne. Ukjente menn som trengte seg inn i leiligheten med vold og makt. Skytevåpen rettet mot henne. Emmy og moren. Hver natt kjempet hun mot bølger av frykt. Svømte fra det ene marerittet til det andre.

Hjertet hamret vilt og hun gispet etter luft. Det suste for ørene. ​Kroppen skalv. Hun kjente kvalmen stige i halsen. En halvkvalt lyd trengte seg frem fra strupen hennes. Herregud. Hun husket alt sammen!

Det virkelige livet var like mye et mareritt som marerittet selv.

Det var ikke ordene som fikk kroppen til å roe seg. Det var stemmen. Den lave, trygge og beroligende stemmen som tilslutt trengte gjennom til henne.  

— Jeg er her. Jeg passer på deg.
— Ingen ting kommer til å skje. Her er vi trygge.
— Ikke pust så fort. Det gjør deg bare mer svimmel.
— Slik ja, pust med magen. Pust inn. Pust ut.

Hånden på magen hennes beveget seg opp og ned i takt med pusten.
En hånd strøk henne forsiktig over ryggen. Lange beroligende strøk.
Hun knep øynene hardt sammen. Tvang tårene tilbake. Prøvde og fokusere.
Hodet klarnet. Kroppen falt til ro. Hun var seg selv igjen.
***

​Ivar tok et dypt drag av sigaretten. Blåste ut en gråhvit ring. Inhalere var noe han sjelden gjorde. Nå dro han røyken dypt ned i lungene. Holdt den der et øyeblikk før han blåste ​ den rett i ansiktet hennes. Eline hostet, satte seg opp, og gned seg i øynene.  
— Her. Ivar rakte henne et krus med svart kaffe.
Hun tok i mot med begge hender. Tok en stor slurk. Det brant på tunga. Hun trakk teppet tettere rundt seg.

​— Få på deg klærne mens jeg går ut og finner noe å spise.

​Eline ventet til hun hørte kneppet fra døren. Tok tak i stolen og kom seg møysommelig på bena. Det verket i alle lemmer etter natten på den harde madrassen. Stivbent gikk hun over gulvet, kikket ut av vinduet og så Ivar gå med lange skritt mot porten. Han slengte ut en arm da han så opp på henne. Så gikk hun ut på badet. Ivar hadde hentet opp tre fulle bøtter vann kvelden før.
Helte vann i vasken og sprutet det kalde vannet i ansiktet.

​Som hun ønsket seg en varm dusj akkurat nå. Hun sukket, fant sjampoen og børsten. Skrubbet hele kroppen og såpet inn håret. Da hun var fornøyd, helte hun resten av vannet over seg. Strakte ut hånden etter håndkledet. Hun var ferdig kledd da hun hørte det lille kneppet fra døren. Hun ble stående stille, lyttet. Hørte han hev etter pusten. Han hadde nok løpt opp alle trappene.

Hjertet hennes gjorde en kollbøtte da hun så Ivar i døråpningen med armene fulle av poser. Uten å verdige henne et blikk gikk han ut på kjøkkenet. En duft av nytrukket kaffe, rundstykker med ost, skinke og roastbiff spredte seg i rommet. Magen rumlet kraftig. Det stod to esker med sushi på benken. Kaffe og cola.

De spiste i taushet. Så boret hun blikket i ham.

— Fortell meg sannheten Ivar.
— Hva har du gjort. Hvorfor er disse folkene ute etter deg?
Hun var fullt klar over at hun fisket etter svar. Prøvde å gjøre ham sint så han forsnakket seg. Hun var på god vei.
Blikkene deres møttes. Ansiktsuttrykket var kjørlig. Kjeven sammenbitt. Irritert tok han et dypt drag av sigaretten. Blåste ut.
— Åh, hva i helvete vet du om meg egentlig? Ingen ting!
— Nok til å vite at du har gjort noe som du nå risikerer livet vårt for, repliserte hun sint.

Ivar ble sittende uten å si noe. Stirret bare tomt ut i luften. Han tenkte tilbake på den skjebnesvangre dagen da han sa ja til et samarbeid. Alt hadde virket så enkelt, så lett. Han var ikke vanskelig å overtale. De måtte ha skjønt det allerede fra første stund.
Pusten hans gikk tungt. Vet ikke hva han skal si. Han var ikke vant til å måtte rettferdiggjøre seg overfor andre.

Ivar slukket sigaretten. Tok ut en ny. Nølte. Han måtte være forsiktig, velge ordene med omhu. Han kunne aldri fortelle henne den hele og fulle sannheten.  

​Jobben hadde satt ham i mange farlige situasjoner, og han var blitt truet på livet flere ganger. Da han innså hvor ille det var, var det for sent. Han visste for mye. Hadde blod på hendene.  I flere netter lå han søvnløs. La planer. Det var de gode skuespillerprestasjonene hans som holdt ham i live. Ved en tilfeldighet oppdaget han at det var satt en skuddpremie på hodet hans. Han var ikke rede til å møte døden enda. Og nå hadde han til og med satt livet til uskyldige mennesker i fare. Hans egen familie. Han sukket.

Eline virvlet rundt og boret blikket i ham. Et øyeblikk så det ut som om hun ville kaste seg over ham og filleriste all dritten ut av ham. Den hese stemmen til Louis Armstrong trengte inn gjennom det halvåpne vinduet. What a wonderful world. Jotakk, hennes verden gikk i stikk motsatt retning. Hun lukket vinduet med et iltert smell.

​Hun ble stående og betraktet broren uten å si noe. Prøvde å tyde uttykket i ansiktet hans. Når alt dette var over kom hun garantert til å bryte sammen.

 — Vi må… stemmen sviktet. Vi må finne dem før det er for sent. Du må snakke med kontakten din. Hører du!

— Hadde vi bare ikke funnet deg den dagen. Hun hulket høyt nå.

Han overvant lysten til å fike til henne. Få henne til å tie stille.

Sinnet skjøt opp i ham som et prosjektil. Stemmen ble hard og iskald.  
— Gi faen i å plage meg med alle spørsmålene dine.