fbpx


Lykkelig hund    Lykkelig eier


Sent på 70 tallet bodde vi i en blokkleilighet på Jessheim. I rekkehuset ved siden av, bodde en vakker sort storpuddel sammen med sin familie. Jeg ble etterhvert stående å småprate med matmor og da tispa fikk valper, tok jeg en rask beslutning. En slik hund skulle jeg også ha en dag.

Fra blokkleiligheten flyttet vi til et rekkehus i kjede, en iskald Moelvenbrakke hvor det meste manglet. Den første vinteren var det så kaldt at vannet til wc frøs. Det var første og siste gangen på over 30 år. Her var det mitt puddeleventyr startet.

​Nærmeste nabo hadde 2 små dvergpuddler. Titt og ofte ga di lyd fra seg. Spesielt var di lydhøre på sommeren. Populært sakt, så gjør de i begge ender. Tross det, de var noen riktig skjønne sjarmtroll som jeg kom godt overens med.    

Så en dag spurte naboen om jeg kunne tenke meg å overta en sølv mellompuddel som skulle omplasseres. I utgangspunktet var jeg veldig betenkt. Akkurat denne hunden hadde problemer og jeg var totalt grønn når det gjaldt hundehold. Etterhvert ble jeg overtalt til å ta henne til meg og slik ble Charkita et medlem av vår lille familie.

Hun burde nok ha kommet til vante hundemennesker, som kunne ha hjulpet henne bedre enn jeg kunne. Hun var en redd liten sjel og jeg elsket henne fra første øyeblikk. Jeg gjorde så godt jeg kunne, men min ekspertise strakk dessverre ikke til den gangen.
Jeg meldte meg inn i Nannestad Hundeklubb og begynte på lydighetskurs der. Vi deltok på lydighetskonkuranse og greide faktisk bronsemerket. Groruddalen Dyreklinikk holdt kurs i dyrs adferd. Kursleder var dyre/adferds-psykolog og jeg lærte masse.

​Jeg rådførte meg med en oppdretter ang valper og vi ble enige om at det skulle gå bra. Hun fikk et valpekull og hun var en fantastisk mor.

Noen år etter, oppdaget jeg at det var noe galt med øynene hennes. Hun ble øyelyst hos veterinær og jeg fikk beskjed om at hun ville bli totalt blind etterhvert. Senere kom det også frem at en av foreldrene hennes hadde problemer med øynene. Antagelig PRA. Det ble holdt hemmelig for alle. Jeg måtte skrive til alle valpekjøpere og fortelle at det var PRA i familien og at di derfor ikke skulle brukes i avl. Etterhvert som øyesykdommen utviklet seg, ble hun mer og mer redd.

Dagen da vi møtte naboen med sine to fuglehunder, glemmer jeg aldri. Den gangen ga han

blanke blaffen og lot så godt som alltid, hundene løpe løs. Charkita ble livredd og ville ikke hilse. Det oppfattet selvfølgelig fuglehundene og ble enda mer opphisset. Jeg ba eier om å ta hundene i bånd, men han bare lo og synes det var morro. Tilslutt måtte Jeg slippe Charkita og i full panikk løp hun avgårde. Jeg fant henne sjelvende utenfor inngangsdøra, pakket henne inn i teppe og la henne inn til meg i sofaen. Slik satt vi til hun roet seg. Inne var det greit, vi lekte og kosa oss. Problemene begynte da hun måtte ut. Hun kunne til nød gå ut i hagen for å gjøre fra seg. Etterhvert også å leke. Men ut på tur ville hun ikke lengre. Synet hennes ble fort dårligere og nærvene likedan. Det gjorde forferdelig vondt, men tilslutt måtte jeg bare la henne få slippe.

Jeg var med min en bekjent for å titte på noen storpuddelvalper hos hennes venninde. Valpene bodde i kjelleren, inne på badet med god varme i gulvet. Jeg satte meg bums ned hos valpene og der ble jeg sittende mens alle s​​​​att i stua og drakk kaffe. Valpene var over meg alle på en gang og jeg hadde det aldeles herlig. Etterhvert kom valpenes mor, Lady, ned for å se til oss. Jeg pratet litt med henne og ba om tillatelse til å sitte der og kose med barna hennes. Hun vurderte meg grundig fra topp til tå. Så snudde hun rompa til meg å gikk opp til di andre. Det overrasket matmor. Vanligvis slapp ikke Lady øynene fra di som var i nærheten av barna hennes. Slik kom Lizette inn i livet mitt. ​

Copyright: © thiledesign/Anne Grete   2019   All rights reserved