Mange av oss kjenner nok teksten til Wenche Myres ”Når jeg blir 66” Når dagen min kom, planla jeg å ta utfordringen på strak arm. Slå ut håret og leve livet. Jeg drømte om å kruse rundt, ikke på en 1200 kubikk, men på en søt, liten rød Vespa med tilhørende hjelm og utstyr. Nå, snart 3 år etter min 66 års dag, står det fortsatt ingen rød liten vespa i garasjen. Og det vil det nok aldri gjøre heller. Hvorfor? Jeg fikk annet besøk i stedet. Et besøk jeg helst skulle vært for uten.

Våren 2014 var jeg enda ikke ferdig med behandlingen ved kreftsenteret på Ullevål. Bak meg lå 5 mnd med cytostatika (fec 100) Forran meg ventet enda noen mnd med Taxol (en mildere type cytostatika) + Herseptin. Selv om all behandlingen tok det meste av kreftene, var tanken på å komme meg tilbake på jobb der hele tiden.