Kennel Anika ble mitt kennelnavn da Lizette skulle ha sitt første valpekull. Hun var en fantastisk mor, rolig, avbalansert og veldig klok. De egenskapene ga hun videre til barna sine. En natt hun fikk ligge i sengen min, skjedde det noe underlig. Vi lå rygg mot rygg da energiene våre ble ett og vi lå som i en energiboble. Det var valdig sterkt og fra den stunden var vi sjelevenner. På slutten av livet fikk hun kreft, hun ble opperert og levde mange år etterpå. Savnet var stort da jeg måtte la henne gå over regnbuebroa.  Under har jeg skrevet litt om hvordan jeg fikk min første hund Charkita (mellom sølvpuddel) + litt om Lizette og hennes barn.

Litt om mine hunder
Sent på 70 tallet bodde vi i en blokkleilighet på Jessheim. I rekkehuset ved siden av, bodde en vakker sort storpuddel sammen med sin familie. Jeg ble etterhvert stående å småprate med matmor og da tispa fikk valper, tok jeg en rask beslutning. En slik hund skulle jeg også ha en dag.
Lizette
Så kom Lizette inn i vårt liv. En sort storpuddel, født på Kløfta 6 januar 1987. Hun skulle egentlig hete Trixie, det var allerede bestemt før hun kom til oss 6 uker gammel. Men neimen om hun det ville. En formidag, like før vi skulle hente henne hjem, opplevde jeg vår første telepatiske kontakt.
Lizettes store sorg
Det er mange som mener at dyr ikke føler sorg eller smerte om de f.eks mister noen som står dem nær. Denne lille fortellingen om Lizettes store sorg, håper jeg kan motbevise den oppfatningen. Følelsene jeg snakker om her, går dypere enn den vanlige gjensynsgleden når jeg kommer hjem fra jobb. Dette dreier seg om langt sterkere og dypere følelser som ofte er vanskelige, nesten umulig å fange opp. For selvfølgelig har dyr følelser, dype og mer overfladiske, på lik linje med oss alle.
Thorax og Tamika
Dette er i grunnen en fortelling om konsekvensene det får når vi ikke behandler dyrene våre ordentlig. Det være seg fysisk eller psykisk mishandling over kort eller lengre tid. Det vonde er at det er 2 av Lizette sine valper som har opplevd dette. Det gjør fortsatt vondt å fortelle den, men jeg mener det er viktig å fortelle den her på min nettside.
Aycko
Han hadde en svakhet i livet. Tåfis. Fra han var liten, elsket han å snuse opp og suge på våre velbrukte sokker. Da han ble litt større, oppdaget jeg at han også svelget dem. Heldigvis kom de alltid ut bak noen timer senere. Samme hvor godt vi gjemte sokkene, greide han alltid å snuse seg frem til en og annen brukt sokk. En dag hendte det jeg fryktet mest av alt.
Laika
​Laika

Copyright: © thiledesign/Anne Grete 2019   All rights reserved