21 desember 2016

Jula kommer, som det første snøfallet på kjerringa, alltid like overraskende. (gjorde litt om på den der gitt) Da kommer selvfølgelig julestresset snikende. Alt skal gjøres på en gang, helst i går.

Hvor i all verden blei det av dia? Jeg skulle jo handle julepresanger i god tid før……, vel det var allefall tanken. Og slik ble det selvfølgelig ikke. 

Juletre? Hadde ikke tenkt å ha det i år. Var egentlig fornøyd med den tanken. Men så er det dette med tradisjoner da. Det ble liksom litt trist uten. Plastikk var i alle fall ikke et alternativ. Heldigvis visste jeg hvor di solgte trær like i nærheten. Problemet var bare hvordan jeg skulle få det med meg hjem. Jeg har ikke førerkort og selvfølgelig ikke bil. Ikke er det snø, så balansere det på sparken var umulig. På sykkelen-Nope. Bære???????

Da jeg endelig hadde funnet treet mitt og skulle betale, kom selgeren plutselig på en vesentlig ting. Han glemte helt å si at han ikke hadde betalingsterminal. Nærmeste stedet jeg kunne ta ut penger, var på senteret. Samme stedet jeg hadde handlet en stund tidligere. Vel, det ble en ekstra tur jeg godt kunne vert for uten. Og selvfølgelig ga det meg litt ekstra førjulstress på kjøpet. 

Vel tilbake fikk jeg betalt juletreet, men da jeg spurte om han kunne sage av den nederste dele på foten og litt på sidene, ble han ganske bister. Han gjorde det da tilslutt, dog ganske uvillig. 

Så var det spørsmålet «hvordan skulle jeg få treet med meg hjem?» Bære det selvfølgelig, eneste muligheten det. Og selvfølgelig viste det seg at treet var mye tyngre enn jeg først trodde. Resultat? Store problemer bare å komme over veien. Men hjem skulle vi, både treet og jeg. Det endte med at jeg holdt det i toppen og dro det etter meg. Aldri en gang til. Neste år blir det plastikk!!!!!!

Det er her min jule-engel kommer inn i bildet. Det kom nemlig et ungt ektepar kjørende, di skulle hendte sønnen på SFO. Hun løp mot huset, bråstoppet og kom løpende mot meg i stedet. Tok så et godt tak rundt treet og spurte hvor jeg skulle. Jeg ble nok litt forfjamset, men kom meg fort til hektene igjen. og fortalte hvor jeg skulle. Hun nektet faktisk å slippe taket i treet før vi stod utenfor ytterdøra mi. Jeg kunne ikke få takket henne nok, så glad og takknemlig var jeg. Armene verket etter å ha bale med treet, men inn skulle det og inn kom det til slutt.