Mitt Filosofiske Hjørne
hjernen

Om jeg er blitt dement? Så absolutt ikke! Jeg har problemer med korttidshukommelsen, det er fakta. Det er faktisk cellegifta som har rammet hukommelsen og gitt meg di problemene jeg fortsatt sliter med. Selv om gifta ikke ødelegger hjernecellene, merker jeg at nettverket i hjernen ikke fungerer opptimalt.

 Jeg tror cellegift i alle former og fasonger, (kan) være en traumatisk opplevelse for hjernen. Det er derfor deler av hjernecellene blir satt ut av funksjon. 

Under og etter cellegifta, kommer kroppen i ubalanse både fysisk og psykisk. Det som er litt skremmende, er at den ikke kommer ut av denne ublansen etter endt behandling. Ingen, verken onkologer eller kreftsykepleiere, kan gi noen forklaring på hvorfor disse endringene er så påfallende. Hvorfor fortalte ingen om hukommelsesproblemene som er en av senskadene etter cellegifta?

 

Jeg synes selv at jeg mestrer arbeidsdagen relativt greit. Inn i mellom innser jeg selvfølgelig at jeg har tøyd strikken for langt å må dra hjem for å hvile. Det er helt greit. Tøyer jeg ikke stikken, kommer jeg aldri videre i min «bekjempelse» av fatiugen.


hjerne-trim

Hvordan kan jeg forklare det? Det føltes nesten som om hjernen skrumpet inn under cellegiftperioden. Skrumpet inn og ble mindre. Akurat det var vel kanskje ikke noe rart. Den fikk jo ingen utfordringer i den tiden behandlingen pågikk.  15 mnd er en alt for lang tid å ligge brakk. 


Så tøyer jeg ikke strikken nå, får ikke nervecellene i hjernen den utfordringen di trenger for å komme i balanse igjen.

 

For å komme til hektene, trenger hjernen også riktig føde. Jeg spiser bl.annet blåbær, valnøtter og spinat. Stekte eller ovnsbakte rødbeter i skiver med creme fraiche til stekt makrell er utrolig godt. Og selvfølgelig masse god smoothie.

 

Dette handler absolutt ikke om inteligens eller IQ. Det handler ganske enkelt om å aktivere di nervecellene som har ligget i dvale siden jeg fikk behandling. I min frustrasjon fant jeg faktisk denne videoen  for en god stund siden og har den i bakhodet når jeg skriver. Jeg har nok fortsatt lenge igjen før jeg kommer dit jeg var, om jeg i det hele tatt kommer dit. 

 

En annen ting jeg har merket på egen kropp, er at fysisk aktivitet faktisk hjelper blandt annet på hukommelsen. Ikke fysisk aktivitet i form av treningsstudio osv. Jeg mener tur i skogen. Nå på høsten er det masse bær å hente. Og fordi jeg ikke har lappen, går jeg hele tiden. Det har vist seg å være en helbredende faktor. 

 

Etter en lang, hard dag på jobben, orker jeg desverre ikke så veldig mye fysisk aktivitet. Jeg tar med Luna ut på tissetur, så lager meg litt middag. Er det pent vær, sitter jeg ute på verandaen og slikker sol (les sover) 

 


Om det er bevisst eller ubevist, så er mestring for meg det jeg oppnår ved å tøye strikken for langt. Midt oppi fatigue og indre stress, får jeg altså den gode følelsen av å ha mestret noe jeg faktisk trodde var uoppnåelig for et par år siden. Jeg har greid å kjempe meg tilbake, skritt for skritt, fra en alvorlig sykdom med diverse senskader. Det gir meg en god følelse og mer pågangsmot. 

 

 

Legg igjen en kommentar

FØR INNLEGGET DITT VISES OFFENTLIG, MÅ DET GODKJENNES AV MEG. SÅ BARE SKRIV I VEI :)

You have to agree to the comment policy.