Mitt Filosofiske Hjørne

JEG ER INNMARI SLITEN

jeg er så innmari sliten Hotline

(11 juni 2016)

 

både fysisk og psykisk. Det er tøft å føle at en alltid må vise dette tøffe ansiktet utad, når innsiden har mest lyst til å gråte. Noe jeg forøvrig har gjort endel den siste tiden. Det ansiktet jeg viser utad, er ikke den jeg er på innsiden. Alt føles bare så innmari tungt og vanskelig. 

Jeg opplever at psykisk smerte faktisk gjør fysisk vondt.

For første gang i mitt liv, opplever jeg en form for angst. Fravær av glede har jeg opplevd før. Nå har jeg ikke engang overskudd til å bli sint. Det føles faktisk som om jeg er totalt følelsesløs. Er det dette som kalles depresjon? 

Mitt Filosofiske HjørneFolk fles vet jo at jeg er kreftpasient. Di fleste vet også hva jeg har gått igjennom av cellegift og annen behandling. Ingen andre enn meg, vet hvordan denne sykdommen påvirker mitt liv hver dag. Den som ikke har den hengende over hodet, vet ikke hvordan det føles. 

Som alle andre, har jeg hatt oppturer og nedturer. Den første perioden trodde jeg faktisk at sykdommen hadde gjort meg sterkere, mer utholdende. Til min store overraskelse, oppdaget jeg at jeg har blitt mer sårbar, føler meg liten og redd. 

Jeg har opplevd hvordan ord kan bryte ned et menneske, bryte ned selvfølelsen og gjøre meg bitte liten. Jeg har også opplev hvordan ord kan bygge meg opp og gjøre meg hel. Er jeg inne i en identitetskrise?

Trening er ikke aktuelt for meg pga fatiguen jeg sliter med etter cellegifta og nå antiøstrogen jeg tar for at brystkreften ikke skal komme tilbake. Det siste har jeg vel ingen garanti for. Det er bar å håpe på det beste og ta en dag av gangen. Jeg savner di små, enkle verdagsgleder, motivasjon for å gå videre.