Små fortellinger
Vinteren er en herlig årstid

Vinteren er en super årstid. Jeg bare elsker vinteren.  Spesielt når den viser seg fra sin best tenkelige side. Som når det er totalt umulig å se gjennom den tykke, hvite veggen som detter ned fra et grått, ugjennomtrengelig skydekke. Dag etter dag.

Under slike ulidelige værforhold, suser traktorer og andre måkebiler rundt grytidlig på morran. Med plogen nede rydder de kjørebanen for snø.  Dagens invasjon av biler må jo kjøre trygt, må vite. Selvfølgelig skal de ha nyskrapet veibane.

Hvor blir det da egentlig av all snøen disse nattens engler skraper så iherdig av veibanen? Den må jo bli av et sted?

Den havner selvfølgelig tettpakket på fortauet sammen med resten av snøen som har ramla ned i løpet av natta.

For oss, som beveger oss til fots, er det et evigvarende, tilbakevendende, mareritt. Vi vasser i snø til kness selvfølgelig. Noen av oss håper endatil at fortauene er måkt til vi kommer hjem i løpet av dagen. 

Det finnes vel ikke en mer befriende følelse enn den jeg får når jeg går til toget klokka 05;40 om morran. Da hører jeg nemlig den liflige lyden fra måkebilene. Det er umulig å høre hvor de er, bare at de er der ute et sted. Susende langs veiene, uten annet for øyet enn den hvite snøføyka rett foran frontruta.

Spenningen stiger etter hvert som jeg nærmer meg hovedveien. Jeg gleder meg til utfordringene slike morgener gir meg. Jeg har allerede alliert meg med refleksvesten. Refleksbrikker dingler fra hver lomme. Jeg er trygg på at de ser meg, før det er for seint !!!!!!????

Det virker faktisk som de har en god plan for fortausmåkinga her i byen. Det heter lappeteppe. Litt her og litt der. Det måkes noen meter her og noen meter der. Og finner de ikke plass til snøen, er det bare å dumpe den av, midt på fortauet. Problem løst.  Tror nok det går litt etter ”dækkemittbord” prinsippet.

Og brøytekantene bare vokser og vokser. I høyden så vel som i bredden. Dermed skrumper også den lille stien inn, den vi prøver å holde åpen for fotturistene som kommer etter oss.

Når fortauene endelig en gang blir måkt, er de glatte som isen på enhver skøytebane. Bare det å holde seg på beina, blir et kunststykke. Brodder går det ikke an å bruke. «dfalid».

Slike dager, med kulde og tett snøfall, kommer visst alltid som julekvelden på kjerringa. Så også her i vinterlandet Norge. Det brøytes og strøes og plutselig er budsjettet for vintervedlikehold brukt opp. Hva skjer da? 

Jo, da må vi vente til neste vinterbudsjett er godtatt, før resten av snøen kan bli kjørt bort.

Det finnes da heller ikke noe mer besnærende enn å komme trøtt og sliten til Nasjonalteateret stasjon etter jobb, for så å oppdage at toget er 20-25 minutter forsinka. Eller enda verre, toget er innstilt. Den vanligste årsaken til slike forsinkelser, er en sporveksler som har isa seg fast eller signalanlegget på en eller annen stasjon har hengt seg opp i kulda. For ikke å snakke om når toget får tekniske problemer og må gi tapt for kulda. Tross alle problemene, tåler disse togene det norske vinterværet godt. 

Det sies at vi er født med ski på beina. Jeg er blant dem. Ved første snøfall tar jeg skiene på nakken, min alltid frysende og vilt protesterende, storpuddel i bånd og langer ut i store steg til nærmeste skiløype. Der møter jeg likesinnede med eller uten bikkje. Alle raser vi over godt opptråkkede skiløyper. Tråkket opp av fotfolket som bruker dem til sine egne personlige ”motorveier” Jeg er selvfølgelig ikke en av dem!

I de gode gamle dager gikk de fleste med treplanker på beina. Den gangen var det skiturer med hele familien. I sekken hadde pappa kakao på termos, matpakke (som mor lavde i stand- selvfølgelig) kvikk lunsj og appelsiner som vi fikk underveis.

Jeg misunner ikke de som bare pakker kofferten og drar av gårde til varmere breddegrader.

I stedet for å dra sørover til sol og varme, hvorfor ikke dra nordover. Oppleve ualminnelige kuldegrader som bare kan oppleves  ”norrafør” Sinsenkrysset.

Bare det å stå ute i timevis med et lite, lønnlig håp om å se nordlyset blafre i alle regnbuens farger, over en gnistrende, måneløs, stjernehimmel, er vel den store drømmen.

For en herlig følelse det må være å sitte bak i en hundeslede, suse over vidda, iskald i kinnene, blåfrossen i kropp og sjel og med stivfrosne fingre og tær. Godt pakket inn i tykke bobleklær og skinnfell. Og ulveskinnslue på hode. 

Og hva med reinsafari? Sikkert den samme, herlige iskalde opplevelsen der også.

Jeg har forresten hørt om et spesielt hotell, lavd av is.  Iglohotell heter det visst og ligger i Alta. Den eneste varmen er en, forhåpentlig vis, varm sovepose å krype ned i, mens frostrøyken står ut av munnen.  

Det må være den ultimate vinteropplevelsen

Nei, jeg misunner så absolutt ikke de som bare pakker kofferten og setter kursen for varmere breddegrader…

For jeg elsker kulda, vinter og snøslaps. For ikke å snakke om innstilte tog, ubrøyta eller speilblanke ustrødde fortau og tykke vinterklær fra innerst til ytterst. 

Et ordentlig godt vinterliv i Norge.

 

Og hermed ønsker jeg alle en strålende, snø og ski rik vinterferie.

 

Anne Grete

 

 

Legg igjen en kommentar

FØR INNLEGGET DITT VISES OFFENTLIG, MÅ DET GODKJENNES AV MEG. SÅ BARE SKRIV I VEI :)

You have to agree to the comment policy.