Små fortellinger
var det bare en drøm

Var det bare en drøm? 

Jenny lå utstrakt i det lange gresset. Øynene var lukket og et smil lekte om munnen hennes. Solens stråler føltes som kjærtegn mot huden. Et strå kilte henne på nesa og fikk henne til å nyse. Hun bare elsket livet. Elsket lukten av nyslått høy og gress som rev i nesa og sendte henne rett tilbake til barndommens deilige sommerdager hos farmor og farfar på landet.

Den svale vinden fikk gresset til å synge. Akkurat som det sang til henne da hun var liten. Sangen var kun til henne, kun i dag, akkurat nå. Hun snudde seg over på magen og snuste inn lukten av jord. Fingrene, med de lange, rosafargede neglene, grov seg dypt ned. Så tok hun opp en håndfull jord. Lot den hvile i håndflaten, snuste inn den gode lukten av muld, gress og sommerblomster og lot den så gli gjennom fingrene.

Besteforeldrene hadde testamentert all denne herligheten til henne. Selv om de nå var borte begge to, kunne hun fortsatt høre farmors trillende latter og farfars dype brumming. Hun kunne høre lyden av fyrstikken da han tente pipa og skjente lukten av tobakken hans. Hun kjente fortsatt duften av farmors nystekte kaker. For ikke og snakke om lukta av grønnsåpe hver gang farmor skurte rent til jul.  

Hun smilte litt trist for seg selv. Året før hadde hun endelig fått lokket Ivar med til denne deilige, men bortgjemte Plassen. Baktanken var at han skulle forelske seg i stedet og til hennes store forundring var det akkurat det han gjorde. Han forelsket seg virkelig, i Plassen, men ikke i henne. Hun forstod det først da han kaldt sa han ville kjøpe Plassen av henne. Stedet var ideelt for utleie til de ansatte i bedriften hans hadde han sagt. Han ville kanskje bruke stedet selv også. Inn i mellom.

Ivar var veldig flink med ord og hadde tvunnet henne rundt lillefingern uten at hun selv merket det. Hun hadde gått seg vill i sine egne håpløse følelser og fantasier. I sin streben etter å tilpasse seg, hadde hun helt glemt seg selv. Det var en bitter pille å svelge. 

Den dagen mistet hun noe hun trodde hun hadde, hans kjærlighet og sin egen selvrespekt.


Lukten av nytraktet kaffe
rev henne ut av dagdrømmene. Uten å åpne øynene, visste hun det. Det var Johannes. Han hadde lagd frokost til dem begge og pakket alt ned i en piknik kurv. Han ga henne kurven og bredte et stort skotsk rutet teppe ut på bakken. Oppå det la han en rødrutet duk. Så tok han ut papptallerkener med røde hjerter langs kanten og kopper han hadde malt store, røde hjerter på.

― Til min elskede sa han og ga henne hjertekoppen fylt med deilig, duftende, glovarm kaffe.

Ferdigsmurte brødskiver med geitost fra setra. Nystekte rundstykker og noen vaffelplater, samt et par glass hjemmelagd syltetøy. Drueklaser, mango og store skiver med rød, saftig vannmelon fikk også plass på den rødrutete duken. Tilslutt tryllet han frem en karaffel med klart kildevann han hadde hentet fra ungdomskilden et stykke bak huset.

De spiste sammen i taushet. Øynene var låst i hverandre. Ord var overflødige. De var to sjeler som hadde funnet tilbake til hverandre. Den ene visste hva den andre skulle si før det var sagt. Denne mannen var hennes tvillingsjel, hennes store kjærlighet.

Sammen med ham var livet bare godt.

Så heldig hun hadde vert som traff Johannes tidligere i sommer. Hun som hadde grudd seg så for å reise tilbake til Plassen etter de ulykksalige feriedagene sammen med Ivar året før.

Før hun satte seg i bilen, hentet hun frem lykkelige minner fra hukommelsen. Hun husket den lille, beskjedne gutten hun lekte med hver sommer. De to hang sammen som erteris. En bedre lekekamerat fantes ikke hadde hun fortalt farmor og farmor hadde sett på henne og smilt skjelmsk. Jenny husket ikke navnet hans, men det gjorde ikke noe. Det var jo over 20 år siden og sikkert ikke så viktig. Men bildet av lekekameraten ville ikke slippe taket, så hun lot ham følge med hele den lange bilturen.

Bilen fikk motorstopp like før hun kom til den lille byen. Jenny sukket, nå måtte hun gå til bilverkstedet, få en til å hente bilen, handle inn matvarer og finne en taxi videre.
 
Den unge mannen på bilverkstedet var vennligheten selv. Mens han hentet bilen hennes, skulle hun handle det hun trengte og komme tilbake til verkstedet. Han skulle kjøre henne videre opp til Plassen.

Den dagen og natten og dagen derpå skjedde noe magisk. De oppdaget hverandre. Han het Johannes og hun het Jenny. De var lekekamerater fra barndommen.

Johannes hadde alt det hun hadde savnet hos Ivar. Kjærlighet, omsorg og varme.  

Hun sa opp jobben og solgte leiligheten med alle de kostbare møblene. Så dro hun tilbake. Som farmor og farfar før henne ble hun nå bofast på Plassen. Nå og for all fremtid. Jenny hadde funnet glede og fred i sinnet.

Og nå satt hun altså her og ble servert verdens beste frokost i det grønne. Av verdens beste Johannes. Om et par dager var det Sankt Hans. Bålet stod ferdig ved vannkanten. Mat og drikke var under forberedelse. Familie og venner var bedt til deres første gjestebud sammen. Med skrekkblandet fryd tenkte hun på den store overraskelsen som ventet gjestene. Det skulle bli en dag de sent kom til å glemme.

Johannes strakte seg dovent etter prestekragene ved teppekanten. Sammen med røde og hvite sukkertopper, maria gullsko, smørblomster, noen lange strå og de blåeste blåklokker, ble de satt sammen i en bukett.

― Min elskede, alt ved deg er like vakkert som de vakreste blomstene i hele verden, sa han.

 Så blunket han og smilte. Elsker, elsker ikke, elsker sa han og dro henne varsomt inn til seg. Jenny la hodet inn mot skulderen hans og sukket tilfreds. En tåre fant veien ut fra øyekroken og dryppet ned på kinnet. Leppene hans fant den og kysset den bort. Så fant de veien til leppene hennes og de omfavnet hverandre i små, hete og våte kyss. Varsomt begynte han å kjærtegne kroppen hennes. Den ømme berøringen fikk magemusklene hennes til å trekke seg sammen og det kriblet i hele kroppen. Brystvortene ble til store, harde knopper under hendene hans. Hun presset kroppen mot hans og tenkte sløvt at hun burde dra seg unna før hun mistet all kontroll. 

Hun la seg over på siden og ble liggende og betrakte ham. Foruten jobben på bilverkstedet, var han en skogens og naturens mann. Musklene på armene og brystet svulmet under T-skjorten.

Du store så tiltrekkende han var. Så sexy. Hun gjorde en bevegelse som for å bryte fortryllelsen og lot hånden gli gjennom hårmanken hans.

― Elsker deg, hvisket han mens han småbet i øreflippen hennes.

Hun så opp på han med et kjærlig blikk.

― Ditto, hvisket hun tilbake.

©thiledesign/Anne Grete Thilesen 23 juni 2018

One thought on “

  1. Du må fortsette å skrive AG Gleder meg til boka er ferdig, bare så du vet det 🙂

Legg igjen en kommentar

FØR INNLEGGET DITT VISES OFFENTLIG, MÅ DET GODKJENNES AV MEG. SÅ BARE SKRIV I VEI :)

You have to agree to the comment policy.