THORAX

Dette er i grunnen en fortelling om konsekvensene det får når vi ikke behandler dyrene våre ordentlig. Det være seg fysisk eller psykisk mishandling over kort eller lengre tid.
Det vonde er at det er 2 av Lizette sine valper som har opplevd dette. Det gjør fortsatt vondt å fortelle den, men jeg mener det er viktig å fortelle den her på min nettside. 

Thorax - Lizette - Tamika 

Lizette, Thorax Tamika

Det var disse to valpene, Thorax og Tamika, fra Lizettes første valpekull, jeg solgte til Blindeforbundets Førerhundskole i Oslo. Det er en avgjørelse jeg altid har angret i ettertid. 

Denne historien handler mest om Thoraxom hans vonde opplevelser og hvordan traumene som kom til å prege ham hele hans korte liv. Og et menneske som kom til å bety masse for oss begge, men da var det allerede for seint. 

Thorax ga seg selv navnet. Det var moro å se hvordan han brukte brystkassa til å brøyte seg vei i flokken. Han var altid først fremme ved matskåla. Han var en livlig å blid valp, og veldig nyskjerrig. 

Søsteren fikk navnet Tamika. Hun lignet mest på Lizette. Rolig og avbalansert. 

En representant for førerhundskolen hentet Tamika. Forvert hentet Thorax hos meg. Det var et meget hyggelig, ungt ektepar, som jeg likte godt med en gang. Begge valpene fikk med seg leker og et teppe di skulle ha i begynnelsen i sitt nye hjem. Noen uker etter at forvert hentet Thorax, fikk jeg spørsmål fra førerhundskolen om jeg kunne ta ham tilbake. Selvfølgelig sa jeg ja. Jeg ønsket å være hjemme å ta ham i mot, så vi ble enige om at forvert skulle levere ham tilbake til meg senere på eftermidagen. Da jeg kom hjem den dagen, hadde di allerede levert ham. Min sønn var heldigvis hjemme og tok ham i mot. 

Jeg fikk sjokk da jeg så valpen min. Han satt livredd i en krok og stura. Da jeg ringte forvert, fikk jeg en kort beskjed om at di ikke kunne ha to hunder. Di hadde kjøpt valp noen mnd tidligere, (dette visste jeg, men var blitt fortalt at di var vante hundemenneskerog ble derfor anbefalt meg som forvert) Di to hundene gikk absolutt ikke sammen, sa di. Dessuten fikk ikke Thorax lov å leke med den andre hunden, eller med lekene han hadde fått med fra meg. 
Han var en 2 mnd gammel valp, som ikke fikk lov til å leke. 

Jeg ble mildest talt sjokert. Var dette virkelig vante hundemennesker????????????

Til denne dag, angrer jeg bittert at jeg ikke tok på meg oppgaven som forvert til ham selv. Da hadde han kanskje fått et bedre liv og han hadde sluppet å bli sendt rundt som en kasteball fra forvert til forvert. Da han endelig ble trygg på sine nye mennesker og omgivelser, ble han rykka opp med rota og sjyfla videre til ny familie. Alt dette og masse mer, fikk jeg først vite lenge etterpå. 

Thorax kom aldri så langt som til å ta eksamen som førerhund. Da var han allerede blitt så traumatisert at han ikke kunne stoles på. Han var blitt nervøs og folkesky. Igjen fikk jeg spørsmål fra førerhundskolen om jeg kunne ta ham tilbake en siste gang. 
Til min store sorg, kunne jeg ikke beholde ham. Jeg hadde ingen kunnskap om hvordan jeg kunne få en så traumatisert hund tilbake til et så normalt liv som mulig. Heldigvis fant jeg en fantastisk flott dame som visste hvordan. Hun kunne jobbe med ham på en måte jeg ikke kunne. 
Det gjør godt og vite at den tiden han var hos henne, faktisk var den beste i hele hans korte dramatiske liv. 
Dessverre utviklet han etterhvert en veldig sterk eiertrang overfor henne. Ingen fikk lov til å komme i nærheten av henne. Det kunne bare ikke fortsette slik. Hele tiden, mens han var hos henne, fortalte hun meg fortløpende hvordan det gikk. Jeg var vel egentlig forberedt da jeg tilslutt fikk beskjed om at nå gikk det ikke lengre. Thoraxgutten hadde det ikke godt og vi var begge enige om at han skulle få slippe å ha det vondt lengre. Han skulle få et bedre liv på di evige jaktmarker. Jeg gråt den dagen han fikk slippe marerittet sitt.

 

TAMIKA

Tamika er trygg under stolen

Tamika under stolen

Tamika opplevde også mishandling hos forvert. Hun kom til en dame som bodde på et lite småbruk et sted i Akershus Nord. Hun hadde noen dyr og mange hunder. Disse hndene gikk til angrep på Tamika og hun ble nesten bitt ihjel. Min stakars unghund ble levert tilbake til Førerhundskolen med det ene beinet surret inn i brun teip (dok-tape) Damen hadde ikke engang vert hos dyrlegen for å sjekke di mange bittsårene. 

Begge valpene ble, av førerhundskolen, sjyfla rundt til forskjellige forverter, før di ble tatt tilbake for vurdering og videre trening. Hvorfor jeg aldri ble fortalt hvordan valpene egentlig hadde det, har jeg faktisk aldri fått et ordentlig svar på. 

Tross alle hennes traumatiske opplevelser, stod Tamika til eksamen med glans. Jeg vil tro det var fordi hun hadde arvet sin mors stoiske ro og var like klok som Lizette. Det var vanlig at forvert ble innvitert til "avsluttningsfesten" da føferhunden får sitt nye menneske. Siden Tamika ikke hadde forvert, ble jeg spurt om jeg ville komme. Marit og jeg dro innover og det var ordentlig hyggelig å hilse på vedkommende Tamika skulle jobbe for fremover. Nå begynte hennes nye arbeidsdag og jeg tror virkelig hun greide den oppgaven med glans. 
Hun ble faktisk vestlandets første puddel førerhund og var også med i Norge Rundt. Det ble fortalt at hun hadde dilla på stein, akurat som sin mor. 

Tamika Rogalands første puddel førerhund