LIZETTES STORE SORG

Det er mange som mener at dyr ikke føler sorg eller smerte om di f.eks mister noen som står dem nær. Denne lille fortellingen om Lizettes store sorg, håper jeg kan motbevise den oppfatningen. Følelsene jeg snakker om her, går dypere enn den vanlige gjensynsgleden når jeg kommer hjem fra jobb. Dette dreier seg om langt sterkere og dypere følelser som ofte er vanskelige, nesten umulig å fange opp. For selvfølgelig har dyr følelser, dype og mer overfladiske, på lik linje med oss alle. 

LIZETTE I VALPEKASSA

Lizette i valpekassa

Lizettes sorg fikk jeg først kjennskap til på et av mine mange kurs i selvutvikling. Det var mange nye mennesker på akurat dette kurset, Vi ble delt inn i grupper på 4, Så skulle vi sitte to og to overfor hverandre og meditere på hverandres solar plexus. Etterpå skulle vi dele med hverandre. 
Jeg slet sikkelig. Fikk ikke frem et eneste ord, bilde eller følelse. Synes dette var helt håpløst, men jeg måtte sitte i ro til alle var ferdige. Etterpå snakket vi litt med hverandre om våre opplevelser eller mangel på sådanne. Tilslutt skulle di som ville dele i plenum.

Det var første gang jeg snakket med damen som mediterte på mitt solar plexus. Jeg visste ikke engang navnet hennes.

Jeg måtte overtale henne vel og lenge før hun endelig var villig til å dele sine opplevelser. Hun fryktet faktisk at det var jeg som hadde opplevd denne fryktelige tragedien, sa hun til meg etterpå.

BARNA VOKSER SEG STORE

Lizette ammer valp
valpekull



Det hun så i mitt solar plexus var faktisk helt unikt.

Hun sa hun så en mor med 6 barn. 3 av barna var døde og morens sorg var stor. Det hun ikke kunne forstå var at hun bare så 2 barn sammen med moren. Hvor var det tredje barnet? Jeg måte ha sett ut som verdens største spørsmålstegn. Ikke hadde jeg opplevd noe så forferdelig og ikke visste jeg om noen andre heller. 
Da det faktisk gikk opp for meg at det var Lizette hun snakket om, gikk det kaldt nedover ryggen min. Denne ukjente damen, hadde sett min kjære Lizettes store sorg over barna hun mistet, i mitt solar plexus. Da først forstod jeg hennes dype sorg over tapet av barna sine. 

Det var jo det hun prøvde å fortelle meg den sommerdagen ute på verandaen. Kan hende to av valpene kunne vert reddet, om jeg hadde forstått den gangen. Di to var tykke og fete og hadde nok levd en stund i fødselskanalen. 

​Etter den dagen, kan ingen fortelle meg at dyr, samme hvilken rase, ikke opplever sterke og til dels traumatiske følelser, sorg eller glede