Hvem er jeg egentlig
Spørsmålet har jeg stilt meg selv mer enn en gang. Hvor hører jeg til? Svaret ligger der ute et sted. Nærmer jeg meg, renner svaret bort som sanden mellom fingrene mine. Jeg er ikke sikker på om jeg vil vite. Tiden er i ferd med å renne fra meg. Kanskje finnes svaret i neste liv?
Jeg vet jeg er en ung, godt voksen dame født i 1950 åra. På Oslos østkant vokste jeg opp, gikk på skolen og begynte å jobbe da jeg var 16. I ungdomsåra, og delvis også i voksen alder, var jeg veldig rastløs. Prøvde å finne en plattform å stå på, men jeg hørte liksom ikke hjemme noen steder. Jeg prøvde meg som aupair i København, da var jeg 18 år. Jeg holdt ut i 7 mnd. Det å være tjener, med svart kjole, blondeforkle og en liten blondehette på hodet, var så absolutt ikke min greie.
Det gikk bedre da min venninne Eva og jeg dro som aupair til USA. Men også her forfulgte følelsen av ikke å høre til nederst på rangstigen meg. Jeg ønsket å være min egen herre, ta egne avgjørelser, og være «the lady of the house» Noe jeg selvfølgelig ikke kunne. Det som fortsatt forundrer meg, er at jeg fikk et visitors visa på hele tre år sammenhengende, mens alle andre måtte fornye sitt visitors visa hver tredje måned. Antagelig en glipp mannen på den amerikanske ambassaden gjorde, men jeg var bare glad. Den glippen sparte meg for mange reiser til og fra NY city.
I løpet av årene jeg var der, jobbet jeg med barn i tre forskjellige familier, og alle behandlet meg som et familiemedlem. Nåja, nesten i all fall, jeg måtte jo jobbe for pengene jeg tjente hos familiene. Jeg stortrivdes i USA og alle behandlet meg som et «medlem av familien». Njaa nesten i vertfall, jeg måtte jo jobbe for pengene jeg tjente. Jeg ble kjent med Norske jenter der borte. De fleste trivdes godt og ble så lenge de hadde mulighet. Dessverre var det et par norske jenter som fikk en så sterk hjemlengsel, at de dro hjem etter bare noen uker i USA. Jeg syntes det var trist, for de prøvde ikke en gang.
Og så fant jeg en kjæreste der borte. Han var fra Athen og holdt på med siste året ved Princeton University. Han tok eksamen og fikk utgitt noen bøker mens han holdt på. Året etter fikk han jobb som professor ved University of Maryland.
Da min tid i USA var over, tok jeg like godt en svipptur til Hellas og jobba et år i Athen. Som aupair selvfølgelig.
Jeg ble litt kjent med moren hans i USA, en elskelig, men bestemt eldre dame. Hun tok meg med til Akropolis og viste meg rundt. Da vi kom til Erechtheum og “the Porch of Maidens” stoppet hjertet mitt og tårene strirant. Eva kom bort og fortalte at fem av jomfruene var intakte, slik de ble bygd i sin tid. Kun en var av “nyere tid” og det var den jeg stod og gråt over.
I 1974 opplevde jeg den greske militærjuntaens fall på nært hold. Det var både spennende og skremmende og høre drønn fra tanksene i Athen. Like etter reiste jeg hjem for godt, og Tony giftet seg med en amerikansk jente.
Her hjemme traff jeg en sjarmerende ung mann, vi ble samboere noen år, så flyttet jeg til en liten leilighet på Jessheim. Ble aleneforsørger, utdannet meg til helsesekretær i godt voksen alder, og har jobbet i helsevesenet i mer enn tyve år.
De siste atten årene jobbet jeg ved Medisinsk Biokjemi Ullevål Sykehus. I 2018 gikk jeg av med pensjon og har ikke angret et sekund på det.
Hvordan ble nettsiden til
Jeg hadde allerede en nettside, eller hjemmeside som det het. Den var det en venninne som lagde. Hun prøvde å lære meg, men der måtte jeg gi opp. Jeg skjønte absolutt ingen ting og rota det til hver gang jeg skulle laste opp noe. Hver gang jeg rota det til, så sendte jeg et fortvilet hjelp… til henne. Til slutt satt hun vel mer og ryddet opp i mitt rot enn hun jobbet med sin egen hjemmeside.
Iden til ny nettside hadde jeg hatt en stund, men den ble først en realitet da jeg gikk sykmeldt på grunn av kreftbehandling i 2014. Jeg ville skrive om kreften, hvordan cellegiften virket på kroppen og alt mulig annet som opptok meg. Fordi cellegiften gjorde meg sløv og sliten måtte jeg finne en måte å utfordre hjernen på. Domenenavnet var allerede klart. Så var det bare å finne webhotell og et verktøy jeg kunne bygge siden min med. Det måtte være noe som var enkelt å sette seg inn i, og til slutt falt valget på Word press.
Med litt bruk av google fant jeg WP-skolen hvor all undervisning foregikk på nettet og på norsk. Jeg var misfornøyd med utseende og jobba hardt for å finne en mal som jeg kunne trives med. Himmel som jeg knota, prøvde flere temaer. Ble aldri fornøyd. Og så var det dette med korttids hukommelsen da, den var særs dårlig. Jeg har fortsatt notatbøkene der jeg skrev opp alt jeg gjorde. Om jeg bare husker hvor jeg la dem….
Min neste utfordring ble bloggen. I begynnelsen var det lett å finne noe å skrive om. Lett å finne ordene. Men etter hvert ble det tungt og trasig. Årsaken var nok at ingen gadd å lese, eller skrive kommentarer i kommentarfeltet. Joda det kan sikkert virke barnslig, men det er da jammen hyggelig å vite at noen leser det jeg skriver. Jeg bruker faktisk mange dager og timer på et blogginnlegg. Bloggen ligger åpen for alle, men om jeg skriver mer der? Vel, det får tiden vise.
August 2018 ble jeg pensjonist, noe jeg aldri har angret et sekund på. Det var da jeg tok frem en gammel hobby, nemlig det å skrive. Jeg hadde lagret flere halvferdige noveller på et gammelt Word dokument. Jeg prøvde å gjøre dem ferdige, men det var noe som manglet. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle bruke skriveverktøyet. Jeg fant det jeg lette etter på Forfatterskolen som er basert på undervisning online. Da fikk jeg gjort ferdig noen av novellene og skrevet nye, som ligger på bloggen. Det begynte med et par gratiskurs, så fikk jeg tilbud om å sende inn en liten tekstsnutt som rektor Kristine skulle redigere på direkten. Jeg sendte inn en liten snutt og da jeg fikk beskjed om at min tekst var nummer to i rekken av de som skulle redigeres, ble jeg livredd. Nå skulle jeg vel få vite hvor ille jeg hadde skrevet. Den kvelden lærte jeg skriveverktøyet og siden har jeg tatt mange kurs på Forfatterskolen.
Det er ikke alltid ting går på skinner. Det gjorde det heller ikke med skrivningen. Det hele endte i en gedigen skrivesperre. Jeg ble så frustrert at jeg skrev to kortnoveller. «Dialog med min indre kritiker» og «Det var en gang et ord» i et forsøk på å få kontakt med de små grå igjen. Du finner dem på bloggen.
Og helt til slutt. Alle bilder, som ikke er mine egne fotografier, er funnet på Pixabay