Små fortellinger

Er ikke interessert

Er ikke interessert

“Ække interessert” er svaret jeg får, når jeg spør for ørtende gang hvorfor de små grå ikke vil være med på ordleken. I flere dager har jeg nemlig sittet med fingrene på tastaturet uten å få ned et eneste fornuftig ord. Ikke en stavelse. Hodet er helt tomt. Ideer som før kom uten at jeg behøvde å tenke, er totalt fraværende. Det har de forresten vært i noen år nå.

Før var de små grå virkelig aktive. Jeg så dem som små, runde og høyst levende ulldotter som hoppet og spratt omkring inne i hodet mitt. De elsket å gjøre ablegøyer med ord. Lange fangarmer skjøt ut fra de små skrottene deres og grep fatt i ordene etterhvert som de suste forbi. Det var sjelden et eneste et glapp ut av de faste grepene.  


Nå ser jeg dem som små, grå, innskrumpede, rosinlignende og unnselige skapninger. Fargeløse, uten liv og fantasi. De sa bare plutselig god natt og ble borte. Siden har jeg ikke sett stort til dem. 

 

Dermed forsvant også kreativiteten og fantasien. Det føles som om alt forsvant ned i den, for øyeblikket, bunnløse avgrunn. Fylt med svart, klissen tjære. De sliter med å kravle seg pp.

 

Vel, det må i denne sammenheng sies, at en og annen gang unnslipper  en bitte liten idebit tjærens klissete grep. Det er bare det at et sekund er alt jeg får, før mørket senker seg igjen.

 

Jeg ligger på sofaen og hører skiskyting jaktstart svakt i bakgrunnen.

 

Bilder kommer inn i hodet mitt. Bilder der jeg plaffer løs på dem, en etter en. På disse små grå, som ikke lenger vil samarbeide med meg. Kanskje det ville vekke dem opp? Bytte dem ut?

 

Mange måter å “angripe” saken på altså.


Enda en gang spør jeg om vi kan samarbeide. Vi får det helt sikkert til denne gange.


Jeg er den fødte opptimist.
 

Samarbeide? Hva i himmelens navn er det for noe? Nei du, ikke no samarbeid her i gården nei.

 

Hva med ordlek da.  Rimeord?  Blææææ er alt jeg får til svar.

 

Jeg prøver å sende lys. Lys med alle regnbuens farger sendes ned i avgrunnen. Jeg bønnfaller og ber. Gir dem masse god, sunn og næringsrik mat. Ekstra vitaminer. Gode musikkopplevelser.

 

Meditasjon.

 

Jeg gir dem inspirerende ord fra bøker.

 

Jeg gir dem god frisk eksosluft, parfymert med diesel og bensin.

 

Det eneste jeg ikke har gjort er å lese høyt for dem. Ojsan, kanskje det blir neste skritt å ta? Høre meg selv lese høyt fra en bok. Lese høyt for at mine små grå skal våkne opp fra dvalen de befinner seg i og begynne å leve igjen?

 

Hmmmmmm, kanskje ikke så dumt å høre sin egen stemme av å til?

 

Skal prøves. 😉  Jeg er åpen for det meste. 

Hjelp, har jeg virkelig blitt så desperat?

Men om det hjelper, da er vel alt lov?

Eller?

Fisketur i ordlek? Må jeg på fisketur i ordlek? Hvordan i alle dager gjør jeg det? Fisken går jo ikke etter kroken. Den går etter agnet som er festet på kroken.

 

Da er altså spørsmålet, hva skal jeg bruke til agn? Og har de små grå energi nok til å ta en god jafs av agnet jeg gir dem?? 

 

Hva om det ikke er de små grå som skal “bite på kroken”?

 

Kanskje må jeg begynne å se etter svar et helt annet sted? Jeg vet jo årsaken til, la meg kalle det skrivesperren”.  

 

Angripe den fra en annen vinkel så å si.

 

Er mine mål med skrivinga de samme nå, som de var før?

 

Mål?

 

Har jeg i det hele tatt satt meg noen mål med skrivinga mi?

 

Nope.

 

Bare tanken på å bli en offentlig person, skremmer vannet av meg. Om det er det skrivinga kan føre til, vel å merke. 

 

Men jeg vil skrive! Jeg fikk til og med et par tittler for skrivinga. Det er lenge, lenge, lenge siden det! De er der fortsatt, tittlene. Dukker opp inn i mellom, som troll av eske. Det må jo være en grunn for at de har forfulgt meg i alle disse årene? 

 

Skrive er ikke noe jeg bare ønsker å gjøre. Det er noe som har vært inne i meg så lenge jeg kan huske. Ordene var der hele tiden, kom med lyset gjennom kronechakra, spredte seg for så å  fordele seg til armene, ned til hendene og fingrene som fikk dem ned på arket.

 

Helt uten å tenke!

 

Spørsmålet er: hvorfor føler jeg meg uinnspirert til å skrive nå?  I dag. 

 

Joda, jeg vet svaret på akkurat det spørsmålet. (sukk)

 

Før var jeg veldig alternativ. Det er jeg forresten fortsatt. Den eneste lille forskjellen fra da og nå, er at jeg er blitt mer jorda. 

 

Flisespikeri sier du? Tja, kanskje det, men det er iaffal mitt flisspikeri.

 

Er det galt at jeg ønsker å bli en bedre utgave av meg selv. At jeg hele tiden ønsker å utvikle meg i riktig retning? Gå fremover, eller finne tilbake til skrivestemmen min? 

Utvikling heter det. Tiden får vise om jeg fortsetter eller om jeg gir opp.

Det er håp i hengende snøre.

Da er det kanskje fortsatt håp for meg også?  Så mye kan skje i 2018.

 

Woooow. Jammen har jeg greid å skrive denne samtalen med meg selv, med en god porsjon selvironi, galgenhumor og bitte litt selvforakt.

 

Med håp om en inspirerende god uke 

Anne Grete

 

 

 

Legg igjen en kommentar

FØR INNLEGGET DITT VISES OFFENTLIG, MÅ DET GODKJENNES AV MEG. SÅ BARE SKRIV I VEI :)

You have to agree to the comment policy.