For litt siden kom kreften dundrende ned i hodet på meg. Som et takras. Utløst av ord holdt de på å begrave meg levende.
Ord slo sprekker i den harde fasaden. Grunnmuren knaket og ristet. Veggene skalv og slo sprekker. Fasaden, som egentlig skulle være sterk og ulastelig, skalv på sine grunnvoller. Det føltes som om jeg ble vrengt, inside out. Det knaker i fundamentet. Det rister og knaker. Hele huset rister. Svimmel.
En sten faller. Så en til. Stillhet. Huset sender sine jamrende bønner opp mot himmelen. La meg være. Redd meg. Enda en sten faller. Så en til. Huset jamrer igjen. Skjelver av redsel. Knaker i alle lemmer. Store sprekker blir større. Føler meg gammel og forlatt. Eldgammel.
Stillhet.
Så faller taket i hodet på meg. Begraver meg levende i en tykk tåke av betong og støv. Jeg sender mine stille bønner ut i verden.
Finn meg….
Snakk til meg….
Hjelp meg….
Redd meg….
Før jeg dør….
Så kollapser jeg også. Svarte tanker. Tårer lager dammer i støvet rundt meg. Murpussen tørster, drikker grådig av dammene. Må finne veien ut av kaoset. Lungene verker.
Pust…….Pust. Ren luft. Helbredende luft. Tenk. Tenk. Veien ut. Ut i ren luft. Ut i lyset. Ut i solen. Må finne friske, helbredende ord.
Snakk med meg mens jeg lever, ikke om meg etter at jeg er død.
Kan huset igjen stå støtt mot harde tidevannsbølger?
***********************
Crack in my wall skrev jeg mens jeg gikk til kreftpsykolog på Ullevål sykehus august 2016. Jeg håper inderlig at ingen noen gang skal få slengt i ansiktet det samme som jeg fikk. Alle må tenke seg om før de snakker, for ord kan virkelig skade langt inn i sjela. Siste dagen hos psykologen viste jeg henne det jeg hadde skrevet. Hun ble virkelig forferdet. Selv skjønte jeg ikke hvor langt nede jeg hadde vert.
Ord som bare ble slengt ut. Sagt i sinne. Ment for å skade. Jeg var nok ekstra sårbar etter den beinharde kreftbehandlingen. Jeg gikk rett i bakken. Total kollaps. Kom inn i en ond sirkel som jeg ikke greide å komme ut av ved egen hjelp. Heldigvis har vi kjempedyktige kreftpsykologer på Ullevål sykehus, hvor jeg raskt fikk time. Hun tvang meg til å sette ord på alt det vanskelige. Tvang meg til å tenke nye, annerledes tanker. Crack in my wall skrev jeg da jeg kom ut i lyset igjen. Det var da først jeg virkelig forstod hvor langt nede jeg hadde vert. Den siste timen hos psykologen, viste jeg henne teksten. Hun ble veldig forskrekket, men også glad for at jeg til slutt greide å sette ord på det som var vondest.
En stund senere satt jeg og lyttet til Leonard Cohens musikk på U-tube. Da hørte jeg ordene jeg virkelig trengte. En bitte liten, kanskje unnselig strofe i sangen ANTHEM som holdt på å gå meg hus forbi. Og herved gir jeg de videre til den som leser her. Kanskje akkurat du trenger disse ordene slik jeg gjorde. Ordene er såre enkle, men du verden så store og betydelige. Spesielt de to siste setningen hjalp meg resten av veien ut av mørket.
Ring the bells that still can ring.
*
Forget your perfect offerings.
*
There is a crack in everything.
*
That´s how the light gets in.