Hjelp! jeg har fått brystkreft
Greier jeg å lære å leve med den diagnosen?

Ja, og hva så? Jeg er da ikke den eneste i verden som må leve med den diagnosen resten av livet. Mange har det da langt verre enn meg. Hva skal jeg gjøre nå?
Det var kun et av mange spørsmål som surra rundt i hodet mitt den første tiden. 
Heldigvis har jeg en alle tiders fastlege som tok meg på alvor da jeg fortalte om kulen jeg kjente. Han sendte meg sporenstraks til mamografi,, MR og Biopsi. Alt ble gjort på samme dag, 16mai 2013. Jeg var ikke et øyeblikk i tvil om resultatet.
Jeg fikk dessverre rett, det var brystkreft.

Selve operasjonen ble gjort på Ullevål Sykehus. 

Hele brystet ble fjernet og en ekspander ble satt inn under brystmuskelen. Jeg husker vakt at jeg ble kjørt i sykebil til Rikshospitalet hvor jeg skulle være 3-4 dager. Senere, samme dag, fikk jeg beskjed om at jeg ikke hadde spredning til lymfene. Allikevel skulle jeg gjennom en beinhard cellegiftbehandling, kun for å være på den sikre siden. Jeg var fast bestemt på at jeg skulle raskest mulig tilbake på jobb etter operasjonen og selvfølgelig mens jeg var under behandling. Det skulle gå såååååå fint så, sa jeg til sjefen. Så naiv jeg var. Jammen er jeg glad jeg ikke visste hva jeg skulle gjennom det neste halvannet året. 

Fylling av ekspanderen ble gjort på plastikk kirurgens poliklinikk på Rikshospitalet. Brystmuskelen og huden skulle strekkes mest mulig og det gjorde innmari vondt ved hver fylling. Jeg ble anbefalt å ta noe smertestillende før jeg dro hjemmefra, men det hjalp ikke stort. 

Så begynte behandlingen på kreftsenteret, Ullevål Sykehus. Jeg var så "heldig" å ha 2 forskjellige svulster i samme bryst. Ikke så veldig uvanlig, men likevel. Den ene var østrogen betinget og den andre var en Her2 positiv svulst.
Første behandlingen med Fec100 hver tredje uke i 6 mnd. Så 12 uker med Taxol (også en cellegift) hver tredje uke. Begge disse var for den østrogen betingede svulsten. Etter det 6 mnd med Herseptin for den Her2 positive, også den hver tredje uke. 

Jeg visste at håret ville falle etter noen runder med Fec100, Derfor avtalte jeg med mein sønn at når den dagen kom, skulle han ta med barbermaskinen og barbere meg. Tro meg, han var ikke vanskelig å be. 

Til tider hadde jeg veldig lavt immunforsvar, likevel ble jeg ikke ordentlig syk. Feberen stoppet akkurat under 38 så jeg slapp å dra på sykehuset for antibiotika. Vi var alle enige om at "til å ha et så lavt immunforsvar, var det alikevel innmari sterkt. 

Under hele behandlingen nektet jeg å gå med parykk. 

Det var ikke meg. Utover høste gikk jeg selvfølgelig med en tynn lue og på vinteren en god varm termo lue. Innendørs kom den altid av, både i taxi, på toget eller på senteret og selvfølgelig hjemme. Joda, jeg fikk mange, lange blikk alle steder, men hva gjorde egentlig det? Jeg brydde meg ikke, la dem bare stirre. Det viktigste var å vise hvem jeg var der og da. Folk kunne si og mene hva di ville. Jeg var trygg på megselv og det føltes utrolig godt. 

Mai 2014 var jeg så utslitt etter all behandling, at jeg ønsket meg langt bort noen uker. Selv om det var mange mnd til jeg var ferdig med all behandling, søkte jeg og kom inn på kurset Sommerdager som arrangeres av Montebello senteret for kreftpasienter og deres pårørende. Huset ligger vakkert til mellom Lillehammer og Sjusjøen. Under oppholdet følte jeg at kreftene vendte tilbake. Jeg gikk mange turer rundt i området, til fossen og ned til brygga. For meg har stedeet en helbredende kraft på kropp og sjel. 

Jeg ble ferdig med all behandling i begynnelsen av september 2014. En stund etterpå begynte jeg å jobbe 71% Selv om jeg selvfølgelig slet med ettervirkninger fra all giften som var pumpa inn i kroppen min, gledet jeg meg til å komme tilbake på jobb.

Etter 4 uker, ønsket jeg å prøve 100% Da møtte jeg massiv motstand. Det føltes som om di ikke ville ha meg tilbake og det gjorde vondt. Ingen hadde satt opp et jobbforslag. 
Det måtte jeg selv ta på sparket under møtet. Jeg hadde 5 uker ferie tilgode + 8 seniordager. Derfor foreslo jeg at jeg jobba 100% to og tre dager annen hver uke. Dagene jeg ikke jobba tok jeg ut feriedager. En perfekt ordning synes jeg. Det ble krevd at jeg måtte ha godkjenning fra fastlege. Det fikk jeg. 

Jeg har vert hardt plaget med fatigue

spesielt det første året etter cellegifta. Dog har jeg aldri latt fatiguen få overtaket, ta over livet mitt. Jeg prøver å lytte til signalene fra kroppen min, høre på hva den sier til meg. Jeg lærer etterhvert å ta bedre vare på meg selv, si nei både på jobb og privat. Det første året, hadde jeg det jeg kaller "fatigue-anfall" Jeg kunne merke det fra morgenen av ved at jeg fikk vanskelig for å puste. Jeg prøver stort sett å dra på jobb disse dagene, blir det for ille, er det bare å dra hjem. Da sover jeg nesten hele tiden, hviler og venter på at kreftene vender tilbake. Jeg aksepterer at jeg ikke er den samme nå, som jeg var før. Er ikke i nærheten av den samme utholdenheten nå som før.
Likevel har jeg en klokkeklar tro på at jeg blir bedre, må bare ta tiden til hjelp og skynde meg langsomt. Alt er mulig. 

Nevropati er også en ting jeg var veldig plaget med

I begynnelsen var føtter og legger hardt rammet. Leggene var så hovne at jeg ikke fikk igjen glidelåsen på støvlene etter jobb. For ikke å snakke om hvor vondt det gjorde i føttene. Det var på hengende håret jeg greide å gå hjem fra toget om ettermiddagen. Jeg satt med beina i glodvarmt vann mens jeg spiste middag for å myke opp musklene. Etterpå lå jeg rett ut på sofaen med beina så høyt jeg greide å få dem. 
En medpasient fortalte meg at hun hadde fått god hjelp hos ortoped. Spesielt tilpassede såler hjalp henne veldig godt. Dermed ringte jeg Ortopediteknikk og fikk raskt time på Lillestrøm. 

Ortopeden tok avstøpning av begge føttene mine for såler/fotsenger. Jeg ble også fortalt at jeg mest sansynlig ville få dekket det meste på Nav pga kreftbehandlingen. Han sendte søknaden og noen uker etter fikk jeg brev om at den var innvilget. 
Det første året kunne jeg kjøpe 4 par skotøy. Di koster kr 600 paret. Sålene kostet kr 400.- Jeg får kjøpt et nytt par i året.

September 2015 var det 1 år siden jeg ble ferdigbehandlet

med diverse cellegifter og herseptin. Sistnevnte intravenøst og tilslutt i sprøyteform. 
Det har vert tøffe tak, men i ettertid ser jeg selvfølgelig at det var vel vert alt det vonde. På 2-års kontrollen i oktober, var jeg fortsatt kreftfri og det er jeg fast bestemt på å være resten av livet. Kreftmedisinen tar jeg med glede hver dag. Ellers er jeg vel i relativt god form. Nåja, Tatt i betraktning hva min fysiske kropp har gått gjennom, siden kreften ble oppdaget, kan jeg vel si at det stemmer. Det eneste som fortsatt er plagsomt, er bivirkningene/senskade etter all giften. Fysisk er det fortsatt fatigue og nevropati jeg sliter med. 
Psykisk tror jeg at jeg har blitt noe sterkere. Jeg har fått en indre ro og trygghet jeg ikke har kjent på lenge. Tror jeg tåler mer enn jeg gjorde før. 

En annen ting jeg har opplevd, er at alle kan få fatigue. Ikke bare kreftpasienter, men absolutt alle. Derfor er det så viktig at vi lærer å ta vare på oss selv. Det er jo ingen andre som gjør det. Selv om det er veldig vanskelig, prøver jeg å akseptere at jeg kommer til å slite med fatigue på en eller annen måte, resten av livet. JEG NEKTER Å LA DEN TA OVER LIVET MITT. Det viktigste for meg nå, er å leve i nået, være tilstede i livet mitt og ikke henge meg opp i hendelser som har vert. Det er faktisk dagen i dag som skal leves, så får jeg heller ta det som kommer i morgen på strak arm. Det jeg lærer i dag, kan jeg forbedre å bruke i morgen. 

Julaften 2015 planla jeg å være hjemme hos meg selv

Lage god mat i mitt nye kjøkken og bare kose meg. Men slik ble det nok ikke. Maleren tok det siste strøket maling 22 des. og hele huset stinket maling i mange dager etterpå. Jeg hentet opp det meste av kjeler, kopper og tallerkner ++ som var plassert nede under oppussingen. 
Min sønn og jeg kosa oss hos min søster og svoger. tror jammen vi ble 12 til bors. Eller var det 13? Vi spiste god tradisjonell julemat, ribbe og alt som hører til. Vi skravla og lo, kosa oss skikkelig. Min niese var der med mann og barn. Det ble mye babyprat og det blinka i blits hele tiden. Min mor, som blir 96 i mai 2016, var der også. Det ble nok litt slitsomt for henne etterhvert, men hun storkoste seg og ble natta over hos min søster. 
Da vi gikk ned i kjellerstua for kaffe, kaker og pakker, kom selvfølgelig fatiguen snikende. All energien var plutselig brukt opp, rett og slett sugd ut av meg. Det endte selvfølgelig med at jeg satt og halvsov i sofaen resten av kvelden. Da klokka nærmet seg midnatt, var det på tide for meg å vende nesa hjemover. Og som vanlig glemte jeg noe. Skoene mine hang igjen i skoposen sin på hengeren i gangen. Der henger di vel enda antar jeg. 

Så fikk jeg spørsmål om jeg ville ha ny brystvorte

Et litt artig spørsmål i grunnen, som jeg selvfølgelig måtte ta stilling til. Jeg var først usikker på om jeg ville ha det, om det var nødvendig. Det var endel av etterbehandlingen og dermed gratis, så selvfølgelig takket jeg ja.  I april 2016 var jeg på Riksen for å få laget ny brystvorte. Det gikk greit og og smertefritt....jeg fikk selvfølgelig lokalbedøvelse hihi

Da jeg skulle ta praktverket i øyesyn uka etter, fikk jeg sjokk. Det jeg så var et gedigent fyrtårn som lyste rødt mot meg. Jeg var jo blitt advart mot det, men det var no helt annet og virkelig se det uka etter. Den kommer til å skrumpe inn og bli bitte liten. Etter noen mnd ble den så liten at jeg var redd den skulle forsvinne helt. Til høsten skal det tatoveres farge rundt vorta. Da får jeg vel en "ordentlig" pupp igjen. 

Nå sitter jeg her og ser tilbake på enda et år som kreftpasien

Det har vert et turbulent år med oppturer og nedturer. Det går faktisk ikke å venne seg helt til et liv som kreftpasient. Kreft er noe livet har kastet på meg, uten først å ha spurt om jeg ønsket det.  Alle som har opplevd kreften på en eller annen måte, vil helst være den livserfaringen foruten. 

Å leve med en krefdiagnose hengende over hodet er faktisk helt jævli, Det å ikke vite om eller når den kommer tilbake på besøk. 

Inn i mellom er jeg både forbannet og livredd for at kreften skal spre seg. Det å ikke vite, men alltid å frykte det som kan komme, det uforutsigbare, er verst. Det er hva jeg har fått tildelt og som jeg må lære meg å leve videre med. Det er sårt og innmari vondt å føle det slik, innmari urettferdig kanskje? Å føle seg så skjør, så sårbare, som om alt kan knuses på få sekunder, er noe jeg ikke unner noe menneske. 

Jeg greier ikke gå rundt å føle på denne sårbarheten hele tiden. Derfor setter jeg opp dette "tøffe trynet" som jeg viser omverdenen. Kreften har, pr i dag, ikke kommet tilbake, derfor setter jeg den på vent, ta en dag om gangen. Lære å leve i nuet, noe som er innmari vanskelig. Jeg prøver å glemme det alvorlig i min situasjon. Å bli møtt med forståelse er alfa omega for alle som er i en lignende situasjon, samme hvilken sykdom. Jeg kjemper ikke for livet, men jeg kjemper for en normal hverdag, uten å måtte veie mine ord på gullvekt hver dag. Uten å være redd for å tråkke noen på tærne ved å si noe som kanskje støter neon, men som hjelper di fleste andre. Kreftpasienter søker sammen, søker hjelp og råd hos hverandre. Det er det som har gjort at jeg har greid å holde hodet over vannet.....så langt.

Godt nytt år og velkommen 2017

Jeg har bestemt meg. Det blir veldig lite skriving om kreft dette året. Hele 2016 kretset mine tanker alt for mye om kreft, både min egen og andres. Jeg ble sint og deprimert. 

Det var først da jeg gikk til kreft psykologen på kreftsenteret, at jeg fikk orden på di vonde tankene. Hun åpnet øynene mine og fikk meg til å se hvordan negative tanker var i ferd med å ødelegge meg. Da jeg innså det, greide jeg å ta ansvar for eget liv og endre di negative tankene. Jeg kunne også samtidig tilgi meg selv. 

Til tider har jeg følt meg helt utkjørt. 
Stort sett på grunn av fatigue og nevropati. I begynnelsen kom fatigue anfallene vanligvis på ettermiddagen. Da kunne jeg sove et par dager, før jeg kom meg på beina igjen med nyladede batterier.  Heldigvis har disse "anfallene" opphørt helt, men slitenheten sitter der fortsatt. 

Nå har jeg altså fått nok av alt som har med kreft å gjøre. Likevel kommer jeg nok ikke helt unna. Jeg har fortsatt endel behandlinger zometabehandlinger igjen, mine årlig undersøkelser på bryst og endokrin på Ullevål og mammografi. 

Gjennom mitt arbeid kommer jeg selvfølgelig i kontakt med alle typer sykdom. Det er ok. Da er jeg der for pasienten. Jeg kan lytte og vise empati. Så fort jeg kommer utenfor Ullevåls vegger, er det kun eget liv jeg fokuserer på. 

Pr i dag er jeg fortsatt kreftfri. men jeg må innrømme at jeg er innmari spent på hva dette året bringer. Jeg bestemte meg nemlig for å kutte ut antiøstrogen. Det er ca 6 mnd siden nå, sept 2016. Jeg har det mye bedre uten tbl, både fysisk og psykisk. Kroppen fungerer mer normalt og tanken er klarere. Jeg holder fokus på det som er viktig for meg i livet mitt. 

Det er så mange stier jeg har gått, mange stasjoner jeg har stoppet ved. Ingen har vert lette, men jeg har alltid kommet meg gjennom på et vis. Vel over på den andre siden, fikk jeg et lite pusterom. Jeg hvilte ut og hente meg inn. Så startet turbulensen opp igjen. Slik holdt det på år etter år. Helt til kreften satte en stopper for det. DA først skjønte jeg alvoret. Jeg så hvordan jeg hadde mishandlet kropp og sjel alle disse årene. Nå har jeg fått en ny sjanse til å gjøre ting riktig. 

Alle livets forskjellige stasjoner og alle kronglete stier jeg har gått, har nok vert det rette for meg. Ofte var stien så smal at det var vanskelig og holde fokus. 

I dag velger jeg stien som er rettest, den som er bredest å gå, kanskje ikke lettest. Det er mitt valg. 
Jeg skal entre toget som kan bytte spor, føre meg til nye utfordringer, nye høyder. Jeg vil gå av på den stasjonen som byr på solskinn og glede, høye fjell og ville blomster, gode lukter og stillhet. Og det viktigste av alt. Jeg sitter selv ved spakene og styrer toget. Jeg tar endelig ansvar for resten av mitt liv. 

Nå skal jeg finne mitt eget eventyr 🙂