AYCKO

Ayko og mor på utstilling

Ayko er den eneste hanhunden jeg har beholdt. Han ble født i Lizettes andre valpekull. 8 april 1991 kom han og søsknene til verden. Han var den fineste i dette kullet og selv om jeg egentlig ville beholde en tispe, ble han værende igjen hos meg. Vi gikk på kurs i utstillings teknikk i Nannestad Hundeklubb, men jeg ble aldri no flink til å gå i ringen med ham. Jeg var rett og slett alt for nervøs og det smittet selvfølgelig over på ham. Oppdaget han at det var en deilig dame i nærheten, med løpetid, ja da ga jeg like godt opp. Hver gang Marit gikk med ham, gikk han som en drøm, uansett løpetisper eller ikke. 

Fra Ayko var liten, elsket han å snuse opp, ligge og suge på og så sluke våre velbrukte sokker. Heldigvis kom det alltid ut bak noen timer senere. Samme hvor godt vi prøvde å gjemme alle sokker, greide han altid å snuse seg frem til en. Det jeg var mest redd for, hendte da også. 
Grytidlig en morgen, våknet jeg av at han stod og brakk seg veldig. Så kom det et sprutoppkast tvers over hele gangen. Jeg var helt sikker på at nå satt en sokk bom fast. Jeg tok ham med til dyrlegen med det samme, fortalte hva som hadde skjedd og forventet at han ville bli opperert samme dagen for å ta ut sokken. 

Først ble det tatt røntgenbilder, først uten, så med kontrast noen timer senere. Til min store forskrekkelse, trodde ikke dyrlegen på meg. Hun mente det var en sterk magekatarr som var årsaken til problemene. Hun nektet å operere, på et så spinkelt grunnlag Vi var også hos en dyrlege i Oslo. Der nektet di så mye som å se på ham fordi jeg hadde glemt lommeboka da vi dro hjemmefra. Den tredje dagen hadde han så store smerter at han ikke greide å stå ved egen hjelp. Dette var en lørdag og jeg måtte "bestille" time hos dyrlegen. Da var det gått så lang tid at jeg ikke så noen annen utvei enn å la ham få slippe dette smertehelvete. 

Dyrlegen som var på vakt den dagen, skulle aldri fått lov til å være i nærheten av en smådyrklinikk. Han var det mest følelseskalde menneske jeg har møtt i mitt liv. Rett etter at han hadde stadfestet at Ayko var død, ble vi regelrett kastet på dør. Han hadde annet å gjøre enn å trøste en gråtende hundeeier som satt med sin døde hund i armene. Jeg fikk spørsmål om jeg ville ha med kadaveret hjem, eller om han skulle ligge i frysern der over helgen. 
Jeg valgte det siste, mest fordi jeg ikke greide å bære ham hjem, men også fordi jeg ønsket å få ham obdusert på veterinærhøyskolen. Det var viktig for meg å vite om jeg hadde tatt så fullstendig feil. 

Obduksjonsrapporten fra veterinærhøyskolen viste da også at min mistanke ang sokken var korrekt. En tennissokk hadde satt seg bok fast, og tilslutt ødelagt 30 cm av tarmen hans. Om dyrlegen hadde hørt på meg og operert, kunne vi ha fått mange gode år sammen, med damebesøk og greier. 

Om jeg fikk en beklagelse fra dyrlegen eller ansvarlige veterinær fra dyreklinikken? Neida, han ville kun vite om jeg skulle gå videre og anmelde saken. Noe jeg dessverre ikke gjorde. 

Hundene har alltid sovet på gulvet ved siden av senga mi fram til Ayko ble syk. Etter det sov alle 4 i senga mi. Laika, fra tredje valpekullet til Lizette, sov tett inntil sin bror under hele sykdomsforløpet hans og var utrøstelig etter hans død. 

Første natten uten Ayko, ville hun sove på hans plass på gulvet ved siden av senga mi. Midt på natten bråvokna jeg av at hun hylte til og spratt over meg opp i senga og prøvde desperat å komme under dyna mi. Jeg prøvde å få henne ned på gulvet igjen, men hun nektet plent så jeg lot henne ligge. 

Da jeg la meg ned for å sove, så jeg en skygge som kom inn i rommet og la seg ned på plassen sin på gulvet ved senga. Jeg visste instinktivt at det var Ayko. Jeg småpratet litt med ham i tankene, så sovnet jeg. Det gjorde veldig godt å ha ham der. Han var hos oss i 3 netter, i den tiden gjorde ikke Laika flere forsøk på å ta plassen til broren. Den fjerde natten, i det jeg var i ferd med å sovne, så jeg ham for siste gang i det han reiste seg fra plassen sin ved senga. Stod en liten stund å så på oss i døropningen som for å ta det endelige farvel. Så forsvant han i tomme lufta. 
I samme øyeblikk som Ayko forsvant, hoppet Laika ned på gulvet. Plassen hadde broren endelig overlatt til henne. 

Tilbake hos meg var mor Lizette, lillesøster Laika og lille Libby (sølv mellom) 

​Les også: Dyremisshandling på nært hold